IKON: Etter 26 år med enorm variasjon av musikalske stilarter, føles de 11 nye sporene på Kylie Minouges nye plate nærmest som en liten tidsreise gjennom hver og en av dem. 
Foto: Parlophone
IKON: Etter 26 år med enorm variasjon av musikalske stilarter, føles de 11 nye sporene på Kylie Minouges nye plate nærmest som en liten tidsreise gjennom hver og en av dem. Foto: ParlophoneVis mer

Kylie er som en god, australsk årgangsvin

Blir stadig bedre.

ALBUM: Mens den ubestridte popdronningen Madonna utfordret etablerte rammer med sin tidvis svært seksualiserte feminisme, var Kylie Minogues første år preget av ufarlig tyggegummipop og et snilt «girl next door»-image.

Forskjellen mellom de to kunne med andre ord ikke ha vært mer tydelig, men den australske ungjenta skulle derimot raskt gro inn i en langt mer sexy og selvsikker rolle. Om enn ikke på like sjokkerende måte som sin ti år eldre konkurrent, men nok til å etterhvert finne veien inn i store deler av den samme fanbasen.

Tidsreise gjennom karrieren Til tross for enestående ikonstatus og utgivelser som fortsatt selger i bøtter og spann, tilhører Madonnas kreative høyde likevel nettopp denne tidlige perioden.

Kylie derimot, representerer på sin side en helt motsatt og framovervinklet utvikling. En ny musikalsk giv sparket i gang av «Light Years» og kanonsuksessen «Fever», via «Body Image», «Aphrodite» og nå senest hennes tolvte fullengder «Kiss Me Once».

Etter 26 år med enorm variasjon av musikalske stilarter, føles de 11 nye sporene nærmest som en liten tidsreise gjennom hver og en av dem. Denne gangen ikke bare godt hjulpet - men også produsert og skrevet i sin helhet av et variert lag med musikalske hjelpere. Minogue, som vanligvis selv pleier å være med i store deler av skriveprosessen, er denne gangen nemlig kun kreditert på étt spor - uten at dette på noen måte hindrer låtene i å fange selve essensen av 45-åringen som artist.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Generisk og catchy Den relativt anonyme listen med bidragsytere står da heller ikke i veien for hennes mer enn velfortjente rampelys, med Pharrell Williams og Enrique Iglesias som ensomme stjernenavn. Likevel tar Williams' velkjente sound litt for stor plass på hans «I Was Gonna Cancel», og gjør at hovedpersonen selv føles som gjest i eget hus. Fin er den nå likevel, og bidrar med en av de sterkeste byggeklossene i dansegulv-grunnmuren som bærer «Kiss Me Once» fra start til slutt.

I kjent stil balanserer Kylie også denne gangen på kanten mellom generisk og catchy, men uten å noensinne havne på feil side av det kommersielle spekteret.

Introsporene «Into the Blue» og «Million Mile» er det nærmeste vi kommer å snuse på den mest lettvinte veien, men låtene overspiller heldigvis aldri sin rolle. Sistnevntes dansk-norske produsentteam Peter Wallevik/Daniel Davidsen/Cutfather følger da også opp med en av skivas største høydare - discoherlige «Sexy Love» - før tempoet skrus ned på «Sexercize» og Kylies fine versjon av Tom Aspauls-låta «Indiana» på «Feels So Good».

80-tallsnostalgi Og selv om den oppadstormende produsentyndlingen Ariel Rechtshaid (Haim, Vampire Weekend, Sky Ferreira, Usher, Solange, Justin Bieber) og hans studiopartner Justin Raisen henter tilbake dansefoten med electro-lekne «Les Sex», er det likevel et par ukjente produsentnavn som til slutt sørger for å snøre sammen albumet på upåklagelig måte.

Kylie er som en god, australsk årgangsvin

Først på det 80-tallsnostalgiske tittelsporet, hvor Jesse Shatkin på rørende vis henter tilbake den unge og uskyldige jenta fra «Kylie» og «Enjoy Yourself - via Iglesias-klinelåta «Beautiful» - og sist, men ikke minst Chris Locos perfekte «en Cava-flaske i hånda og den andre i været»-avslutning «Fine».

Kylie Minogue er kanskje ikke dronningen på salgslistene, men «Kiss Me Once» beviser ikke bare at hennes snart 50 år gamle hode fortsatt har det som skal til for å sette sammen upåklagelige popalbum - det fortjener dessuten sin egen krone.

Skriv inn embed-kode her.