21 Savage toger inn i mainstreamkulturen, her avbildet på catwalken under New York Fashion Week forrige uke, under en visning for den tyske designeren Phillip Plein. Foto: Rodin Banica/WWD/REX/Shutterstock
21 Savage toger inn i mainstreamkulturen, her avbildet på catwalken under New York Fashion Week forrige uke, under en visning for den tyske designeren Phillip Plein. Foto: Rodin Banica/WWD/REX/ShutterstockVis mer

Ukas Vers: 21 Savage

Kynisk og brutalt om penger, merkevarer og løse kvinner

21 Savage inntar hitlistene med en låt om bankkontoen sin.

Er dagens kyniske, brutale rapmusikk fra Atlanta-rappere som 21 Savage et brudd med stolte afroamerikanske kulturelle tradisjoner? Eller en ny respons på storsamfunnets brutalitet, født ut av nye, kyniske tider?

Samtidig som albumet «Issa» har bitt seg fast i midtre del av den norske albumlista, holder 21 Savage seg fast rett under USAs topp ti mest populære singler. «Bank Account» ble allerede i juli Atlantarapperens mest suksessfulle låt så langt i karrieren med en tolvteplass, og etter litt frem og tilbake er det der den fortsatt ligger i skrivende stund. Det er, som så mye på disse listene i disse dager, en høyst atypisk hitlistelåt, med en minimal repetativ beat, tre knappe vers og tre relativt lange, hypnotisk enkle refrenger. Melodisk sett er den noe nær en sekstitalls-dystopisk parodi på fremtidens popmusikk, bestående av totalt tre noter repetert i et fastsatt to takters mønster, som består uforandret låten gjennom.

Det kan også virke litt merkelig å velge seg ut nettopp denne låta til en spalte om tekst i popmusikken. For når det kommer til innhold er «Bank Account» omtrent så selvforklarende som overhodet mulig: 21 Savage har penger på bankkontoen sin. Han liker å kjøpe luksusvarer for disse pengene, som gir en status han igjen veksler inn i seksuelle tjenester fra «løse kvinner». Pengene har han tjent ved å være hensynsløs og ved å følge gatenes lover. Og om du legger deg ut med ham, på gatene eller på Twitter (!), har han ikke bare én, men åtte håndlangere som står klar til å skyte deg ned. Foruten en gledesløs oppramsing av merkevarer og prislapper, er dette hele budskapet, uten noen tvetydighet eller nyanser, dobbelbunn eller distanse å spore. Det enslige innslaget av humor er når dødskrampene til en uspesifisert fiende, truffet av 21 eller en av hans håndlangeres rumenskbygde modifiserte AK47-maskingevær, sammenlignes med dansebevegelser fra en corny video med rapperen Chingy fra forrige tiår;

Draco make you do the chicken head like Chingy

Temmelig brutale saker, særlig når det hele blir levert med 21 Savages usedvanlig monotone flow og iskaldt følelsesløse intonasjon. Fyren blir ofte slengt inn som representant for den såkalte "mumlerappen", men det er mildt sagt upresist. Diksjonen hans er som oftest nesten usedvanlig klar. Det som mangler er engasjement. Eller, vil noen si, hjerte og sjel. Er det ikke rom for kjærlighet lenger i den afroamerikanske musikken og kulturen? Det er et spørsmål som har blitt stilt lenge, ofte med usaklig og uinformert, fordomsfullt blikk på samtiden. Men i 2017 begynner det å presse seg på, selv for de av oss som har stått der på sidelinjen og forsvart utviklingen, steg for steg. Enda så vanvittig upassende det fremstår, å skulle stille denne typen spørsmål fra vår sidelinje, som hvite, europeiske kulturkommentatorer med nær maksimal distanse til alle kulturelle røtter.

Men det finnes en forbindelse til røttene i «Bank Account». Ikke i teksten, i hvert fall ikke i dens innhold (rimstrukturer og f eks bruk av gjentagelser er derimot nedstrippede versjoner av etablerte formmessige mønstre, såklart). Men i de før nevnte tre notene som utgjør den melodiske delen av låta. Disse tre tonene har 21 Savage (for det er faktisk også han som har produsert låten, med minimal hjelp fra mentor Metro Boomin) samplet fra et syttitalls filmsoundtrack, komponert av en viss Coleridge-Taylor Perkinson. Perkinson var født i 1932, et ektefødt barn av den såkalte Harlem-renessansen, hvor et nylig frigjort (i hvert fall fra bokstavelig slaveri) Afro-Amerika stolt reiste seg opp og krevde sin plass i litteraturen, billedkunsten, kritikken og musikken, og av sine foreldre ble Perkinson oppkalt etter den afrobritiske komponisten Samuel Coleridge-Taylor. Dermed var kursen satt for en musikalsk karriere innen et bredt musikkfelt, med utgangspunkt i klassiske konservatoriestudier, men med et åpent sinn for den bredere samtidskulturen som ledet til samarbeid med såvel den afroamerikanske ballettpioneeren Alvin Ailey som soulsangeren Marvin Gaye. Kildematerialet til «Bank Account» stammer derimot fra hans brede virke innen film og tv, nærmere bestemt lydsporet til filmen «The Education of Sonny Carson».

Tittelens Sonny Carson var en samtidig figur, en reformert kriminell som ble radikal og etterhvert kontroversiell borgerrettighetsaktivist. I denne sammenhengen er det også relevant å nevne at Carsons sønn, nå avdøde Lumumba Carson, etablerte seg i musikkbransjen som ideologisk leder for hip hop-kollektivet X-Clan, under navnet Professor X. Det kjennes relevant, fordi X-Clan representerte en synlig strømning blant sin generasjon rappere mot slutten av åttitallet, hvor musikken eksplisitt ble presentert som en del av en fortsatt pågående afroamerikansk kulturell tradisjon, hvor skillet mellom f eks musikk og aktivisme ble forsøkt utvisket. Og det kjennes nok for mange bittersøtt med trykk på bittert, når Sonny Carsons ånd igjen påkalles, nær toppen av hitlistene, om enn aldri så indirekte, på en ekstremt kynisk, materialistisk og apolitisk låt som «Bank Account».

Av en rapper som bokstavelig talt presenterer seg selv som en villmann, en "savage". Og ja, selv sett fra vårt utgangspunkt langt utenfra, er det med bakteppet skissert over vanskelig å si noe annet enn at en låt som «Bank Account» representerer et forfall, noe nær en pervertert versjon av dype, stolte kulturelle tradisjoner. Men spørsmålet blir som vanlig hvorvidt rappere som 21 Savage er selve sykdommen, eller et symptom? Kan vi fatte og begripe hvor han får sin råskap fra? Slik han selv presenterer det, ble Shayaa Bin Abraham-Joseph til 21 Savage på en bestemt dato: 22. oktober 2013, når en av hans nære venner ble skutt, under feiringen av Shayaa/21 Savages egen 21-årsdag.

De første sporene av rapperen 21 Savage finner vi året etterpå. Det spede gjennombruddet, på undergrunnsnivå, kom med mixtapen «Slaughter Mode», i mai 2015. En knapp måned senere lanserte Donald Trump sitt kandidatur til fjorårets presidentvalg. Dere får unnskylde den konspiratoriske tonen, men dette føles ikke som helt tilfeldig. At en rapper som 21 Savage stiger inn i mainstreamkulturen samtidig som USA får en president som både før og under valgkampen OG som sittende president omtaler gjengmedlemmer på gatene som umenneskelige, som dyr.

Et annet spørsmål er hvor 21 Savage ser seg selv i kulturen. Er det tilfeldig at han velger å sample nettopp et soundtrack fra borgerrettighets-æraen, eller er det en kommentar? Vi minner om at også vinterens store og tilsvarende kyniske hit «Mask Off» av Future, på sin side bygget på en låt fra Martin Luther King-musicalen «Selma». At 21 Savage selv er bevisst på den afrikanske delen av sin bindestreksidentitet, understreket rapperen i et intervju med magasinet The Fader ifjor, hvor han forklarte sin religiøse tilknytning til den såkalte "voodooreligionen" Ifá, et ritualbasert åndetro-system med direkte røtter til Nigeria:

«I'm African-American. I'd rather follow an African religion. That's my heritage.»

Og om man faktisk hører på «Bank Account» som en del av albumet «Issa», ikke som en løsrevet singel, åpnes det plutselig opp kontekster man kan savne i låten som selvstendig verk. Ta bare det skremmende mantraet på refrenget til sporet «Numb»:

Numb the pain with the money, numb the pain with em
Numb the pain with the money, numb the pain with the money


Refrenget understreker nettopp smerten som ligger i bunn for den emosjonelle likegyldigheten som preger ikke bare «Bank Account», men hele subsjangeren 21 Savage springer ut fra. Og er uttrykket til 21 Savage virkelig så apolitisk som det fremstår? «I'm tryna feed my family I ain't being political», innleder han på «Nothin New», over fragmenterte men tradisjonstunge pianoakkorder fra kirkeorganist og rapprodusent Zaytoven. Før han i låtens andre vers går videre til å selvmotsigende nok plassere seg selv midt i en historisk, sosioøkonomisk og politisk kontekst, til å på noen effektive verselinjer rette fingeren presist mot eksakt hva som er røttene til smerten som må bedøves med penger og andre smertestillende midler:

I used to sell dope, nigga, now I can't vote
Poppin' Percocets to kill the pain, I can't cope
Anger in my genes, they used to hang us up with ropes
Civil rights came so they flood the hood with coke
Breakin' down my people, tryna kill our faith and hope
They killed Martin Luther King and all he did was spoke

Og ja, når Martin Luther King påkalles så direkte ville det vært usedvanlig enøyd å benekte det: det er en tragedie at vi på litt over femti år har gått fra «I have a dream» til «I got 1-2-3-4-5-6-7-8 shooters ready to gun you down, yeah». Men er virkelig en 24 år gammel fyr som prøver å komme seg vekk fra de morderiske gatene, med alle tilgjengelige midler (inkludert sine på ingen måte ubetydelige musikalske evner!), rett adressat for våre bekymringer?