Kysk blodsuger

Underholdende vampyraffære med påfallende mye følelser og påfallende lite sex.

FILM: Ønsker du deg noe desto mer dersom du ikke kan få det?

Svarer du ja på det spørsmålet, vil du kanskje se på «Twilight» som den mest erotiske filmromansen siden «Uskyldens tid». Svarer du nei, vil filmen framstå som et sneversynt argument mot sex før ekteskapet. I filmen begynner syttenåringen Bella (Kristen Stewart) på ny skole og forelsker seg i klassens peneste gutt, den mystiske Edward (Robert Pattinson). Men det blir snart klart at Edward har vært sytten år siden mellomkrigstida, og at han har gode grunner for ikke å være på skolen når sola skinner. Edward er vampyr, og om han er forelsket i Bella er han også trukket mot blodet hennes, og frykter for at han selv skal bli overmannet av blodtørst og overfalle henne han er glad i. For å unngå at villdyret våkner beholder de to klærne pent på gjennom hele filmen. Men det er andre vampyrer der ute som ikke er like fintfølende.

«Twilight» har forhekset jenter over hele verden fra tolvårsalderen og oppover. Filmen er basert på den første av Stephenie Meyers fire ungdomsromaner om Bella og Edward. Bøkene har hittil solgt i 25 millioner eksemplarer, filmen «Twilight» gikk rett til topps på kinolisten i USA i åpningshelga og en oppfølger basert på bok nummer to er naturligvis på trappene. Hvorfor har en vampyrfantasi som ifølge Meyer selv kom til henne i en drøm blitt en pandemi?

En åpenbar forklaring er at «Twilight», både boka og filmen, er veldig underholdende. Meyer er ingen stor litterat, men hun kan dette med å konstruere plott og drive historien framover uten for mye utenomsnakk. Også regissør Catherine Hardwicke har et godt grep om spenningskurvene. I et disig, blågrønt landskap fra nordvest i USA, som nesten anger av skog gjennom kinolerretet, glir to timer hen uten at man legger merke til at tida går. I stedet for kvasiviktoriansk vampyrkitsch rammer Hardwicke fortellingen inn i countrymusikk og kjøpesenterklær, og uttrykker heller vampyrenes styrke og ynde gjennom en vakkert koreografert baseballcamp. Romansen mellom Bella og Edward er riktignok bedre ivaretatt enn actionopptrinnene, men det er en riktig prioritering. «Twilight», bok og film, er en kjærlighetshistorie med spenningselementer mer enn en spenningshistorie. Og det er kjærlighetshistorien som har skapt køene i bokhandlene.

Som med alle vampyrfortellinger er seksualiteten tydelig til stede i «Twilight», kanskje nettopp fordi den er så fraværende. Det er ikke vanskelig å se bilder på undertrykket seksualitet i de mange historiene om unge kvinner hvis hud og hals virker så uimotståelig på den sterke, fremmede skikkelsen som bare viser seg om natten. Men i moderne populærkultur er vampyren blitt mer av en lidende hovedperson enn en inntrenger med onde hensikter. Både i tv-serien «True Blood» og den nydelige svenske vampyrfilmen «La den rette komme inn» er vampyrene ulykkelige, i dyp konflikt med sin egen natur og behovet for å drepe og drikke blod. Denne kampen er dratt ut i det ekstreme i «Twilight»: Edward forakter seg selv, og våger knapt å røre Bella av frykt for å miste kontrollen. Det kommer knapt som en overraskelse at forfatter Stephenie Meyer er mormoner, og synet hennes på hvordan unge mennesker skal te seg og kle seg virker i full overensstemmelse med synet til George W. Bush. Her gjelder det å kontrollere sine impulser, beherske driftene, døyve det irrasjonelle i seg selv. Den vi elsker skal behandles med respekt. Selv har Meyer sagt til Entertainment Weekly at bøkene hennes nok er preget av miljøet hun vokste opp i.

- Jeg vokste opp i et fellesskap der det ikke var unntaket å være en snill pike. Det var på en måte forventet. Alle venninnene mine var snille piker, og alle kjærestene mine var snille gutter.

En konservativ understrøm flyter under «Twilight», som et ekko av en annen tid. Ikke storme inn i stuen før du har tatt av deg luen. Hendene over dyna. Ikke drikke blodet til den snille damen.

Samtidig skaper nettopp denne avstanden mellom Bella og Edward en skjør sensualitet. Det forbudte blir som kjent ofte mer attråverdig. Og det har nok bare økt hengivenheten overfor bøkene hos lengtende unge lesere at Bella og Edward er sjelevenner og ikke sexpartnere. Det spiller på drømmen om å bli utvalgt, ønsket om å finne en som vil ha akkurat deg, ikke fordi du beviselig har pupper, men fordi du ikke likner noen annen. Og hva er mer smigrende enn å bli valgt ut av en udødelig, blant alle jenter han har møtt gjennom hundre år?

Kysk  blodsuger

Men her er det filmen «Twilight» blir noe, øh, blodfattig. Stephenie Meyer var inspirert av Jane Austens «Stolthet og fordom» da hun skrev romanen, og i begynnelsen av romanen skaper hun sarkastiske, kjappe dialoger mellom de to som prøver å bli kjent. Disse er skåret sterkt ned på i filmen til fordel for mer suppete erklæringer om udødelig kjærlighet, som dukker opp ut av det blå uten at vi virkelig har fått se akkurat hva det er som gjør at de to blir så gærne etter hverandre. De to har litt for lite kjemi, litt for lite sjarm, og altfor lite humor. Særlig kommer Kristen Stewarts Bella uheldig ut. Forholdet mellom henne og den tause faren som synes det er vanskelig å snakke om følelser er skildret med nesten pinefull presisjon, men det er vanskelig å føle noen særlig varme overfor den bleke heltinnen. I romanen er Bella en belest og litt arrogant outsider som sitter på alle svarene. Filmens Bella har ikke samme egenart, og det er grenser for hvor lenge en mutt syttenåring er fascinerende før hun bare framstår som sur. Kristen Stewart faller litt for ofte ned på feil side.

Da er Robert Pattinson mer spennende. Han har en uforutsigbar stakatto i måten han spiller og snakker på, noe som passer til den konfliktfylte Edward. Og med blek hud, mørk lugg og klassiske frakker som ikke ser ut som om de er kjøpt i Forks, Washington minner han også om andre ulykkelige unge menn i kulturhistorien, om en Keats eller Shelley, og gir et fint lite nikk til tida og litteraturen Meyer er så inspirert av.

Ønsker du deg noe desto mer dersom du ikke kan få det? Alle som leser «Twillight»-bøkene vil ønske å være som Bella, å særmerke seg blant armeen av hestehaler og hettegensere. Men for den det gjelder er det å skille seg ut ofte en smertefull opplevelse. Til alle tenåringsjentene som føler seg annerledes og som, inspirert av «Twilights» blodbryllup, tror at den kjekkeste gutten i klassen kommer til å forelske seg i dem: Dessverre. Det kommer antakelig ikke til å skje. Men det kommer til å ordne seg med tida. Jeg lover.

Inger Merete Hobbelstad er teater- og filmanmelder i Dagbladet