«L»

Erlend Loe, en av dem som ikke bygde Norge, forteller om ekspedisjonen han dro på sammen med seks kamerater.

Her sitter jeg og er 29 år gammel. I Norge. Kjempers fødeland.

Jeg er i min beste alder. Stor og sterk er jeg. I god form. Og jeg spør meg; hva har jeg bygd? Hva har jeg, Erlend 29 år, i Norge, egentlig bygd?

Jeg har bygd en vegg. En temmelig stor vegg. 3,40 x 5 meter. En vegg på 17 kvadratmeter. Først festet jeg to solide totom/fire-stendere i gulv og tak. Det var ingen lett jobb. Jeg måtte bore i betong. Knallhard betong. Deretter banket jeg opp et reisverk av tre, isolerte det med steinull, satte inn en dør og dekket reisverket med gipsplater. Jeg sparklet og pusset skjøtene mellom platene og til slutt malte jeg det hele hvitt.

Det er en god vegg. Den står den dag i dag. Den utgjør skillet mellom kjøkkenet og oppholdsrommet i leiligheten jeg bor i. Jeg overrasket meg selv ved å bygge den veggen. Den er litt skjev, men den duger.

Det var min første vegg.

Hva mer har jeg bygd?

Jeg har bygd en sykkel. Med litt godvilje kan man si at jeg har bygd en sykkel. For noen år siden kjøpte jeg en sykkel på politiauksjon. Jeg tok den fra hverandre, del for del. Renset det hele. Kjøpte noen nye vaiere. Lakkerte rammen gul og sort. Satte alt sammen igjen. Jeg kan ikke hevde at jeg bygde den helt selv. Noen hadde bygd den før meg. Jeg bygde den en gang til. etter ett års tid brakk den. Inne ved kranken. Den er den eneste sykkelen jeg har bygd. Og den eneste jeg har hatt som har brukket.

Har jeg bygd enda mer?

Noen hytter i trærne da jeg var mindre. To, kanskje tre hytter.

Og en del småting på sløyden. Med navnet mitt sirlig brent inn. Og en dråpeformet skål som det tok meg et halvt år å hule ut, med tappjern. Til slutt tappet jeg meg gjennom bunnen. Den oppgitte læreren, en klippe av tålmodighet, limte et stykke tre på undersiden, så jeg kunne tappe videre. Jeg brukte så lang tid på denne skålen at jeg aldri rakk å begynne på lampefoten som alle de andre lagde. Jeg fikk aldri dreid en lampefot. Jeg kom ikke så langt som til dreiebenken. Jeg ønsket tappjernet til helvete.

Det er det jeg har bygd. Det er ikke mer. Er det nok?

Jeg tror ikke det. Jeg føler et visst press. Noe bør bygges.

Ingen av mine byggverk har betydd noe for samfunnet. Økonomisk har det vært en nitrist affære. Det jeg har bygd har aldri bidratt til bruttonasjonalproduktet. Det har aldri vært i nærheten av å bidra. For meg og mine nærmeste har det naturligvis betydd noe. Den dråpeformede skålen ble en fin gave. Men samfunnet har ikke hatt nytte av den.

Og Norge? Hvem bygde Norge?

Noen vil kanskje svare at det er Gud. Jeg tror ikke å det. Hvem tror på Gud nå for tiden? Det kan ikke være mange. Jeg innser naturligvis at det fins ting jeg ikke forstår, fenomener som går oss hus forbi, saker vi aldri vil få en forklaring på. Men Gud? Det er en forenkling. Norge, altså landet, geografien, har bygd seg selv. Isen og vannet og tiden har bygd Norge. Og vinden. Prosessen pågår fremdeles. Det er lite vi kan gjøre, fra eller til.

Men bebyggelsen? Systemene?

De har menneskene stått for. Mennene og kvinnene. De tusener på tusener som har levd før oss, og sikkert mange av dem som lever i dag. Man har stilt spørsmål, resonnert, prøvet og feilet. Tatt tiden til hjelp. Man har funnet ut av saker og ting. Hogst. Lafting. Melking. Såing. Fisking. Lover og regler. Litt etter litt har ting falt på plass. Ideene har kommet herfra og derfra. Fra kontinentet. Fra tidligere sivilisasjoner. Fra mange steder. Men mye har man i klare øyeblikk funnet på selv. En heldig assosiasjon. Mer skal det ikke til. Det er nok. Noen ideer har naturligvis vist seg ikke å fungere. De dårlige ideene. Dem har man forkastet. Men de gode. De gode har man foredlet. Alltid denne foredlingen. Man har trukket det beste ut av det bestående. Destillert ideene og sendt dem videre. Man har sendt kunnskap videre. Gjennom generasjoner. Jeg lærer dette til deg, så bruker du det i en femti-seksti år og gir det videre til dine barn. Og skulle du finne på noe nytt underveis, så skader ikke det. Dette har vært omkvedet. Og så har man gitt ungdommen et klaps på skulderen og trukket seg stille tilbake. Forsvunnet. Med vissheten om at ting hele tiden går fremover. Sakte, sakte. Men alltid fremover.

Man har bygd og bygd. Det ene huset har tatt det andre. Og veiene. Tusenvis av mil med vei. Man har brutt land. Brutt og brutt. Fløtet tømmer, bygd demninger, togskinner, fabrikker, båter. Man har rodd, sprengrodd. Trukket ledninger på kryss og tvers. Sprengt en helvetes masse tunneler. Utdannet leger. Alltid leger. Slik at andre folk har kunnet holde seg friske nok til å bygge. Og ingeniører. Satt opp høyspentmaster. Målt og veid. Børsnotert. Man har børsnotert. Trukket i uniform. Pløyd jordda og sådd. Hvert eneste år har man sådd. Hvete, bygg, poteter. Man har sett været an. Alltid været. Ustabilt. Man har høstet og pløyd igjen. Olje. Man har funnet olje og satt penger i banken.

Noen har jobbet for å få dette landet på beina. Det er helt sikkert.

Noen har jobbet som faen.

Jeg var nettopp nede i hotellbaren og kjøpte en pils. Det var full fest der nede. Midt i uken. Pensjonister på busstur fra trøndelagstraktene. I fine klær. Noen spilte trekkspill og pensjonistene danset. Jeg så på dem. Eldre mennesker er ofte så fine. De slapper av på en god måte. Jeg kunne se at de har bygd sitt. De an ta det med ro nå. Ta seg en fest med god samvittighet. De har bygd sine hus. Delt brød og surrogatkaffe med hverandre. Plukket sin andel med blåbær og multer. Løftet i flokk.

Men jeg, Erlend, 29, i Norge, kjempers fødeland, har ikke løftet i flokk. Jeg kan ikke ta det med ro. Jeg må bygge. Det som skal bygges av meg er ubygd.

Infrastruktur så langt øyet rekker. Og jeg har bidratt med en vegg.

17 kvadratmeter norsk vegg.

Og eg hadde en lignende opplevelse da jeg kjørte fra Oslo til Trysil for å ta fatt på dette kontraktfestede oppdraget, eller jobben, som jeg liker å kalle det. Jeg måtte stå opp grytidlig. Kvart over fem var jeg oppe. Det gikk helt greit. Og jeg kjørte ut av Oslo klokken seks. Jeg hadde trodd at jeg skulle ha veien for meg selv. Men nei. En strøm av biler kom mot meg. Klokken seks. En strøm av biler. Jeg satt og tenkte: Hvor skal de? Herregud, hvor skal alle sammen så tidlig? Så slo det meg plutselig at det må være disse som trekker lasset. Det norske lass. BNP-lasset. De står opp tidlig oh kjører hit og dit for å trekke lasset. Og jeg fikk meg ikk til å tro at dette var en spesiell dag. Det var en dag som alle andre. En mandag. Sannsynligheten for at de også er oppe og kjører andre dager er antakelig veldig stor.

Dette er naturligvis en påstand som må sjekkes og underbygges før den kan spikres helt fast, men la meg i det minste si det slik; jeg ser ikke bort ifra at disse menneskene også kjører på den veien på tirsdagen og de øvrige tre dagene som utgjør det vi kaller en arbeidsuke, Selv har jeg aldri hatt fast jobb. Jeg kan helt sikkert få én, det er ikke det. Jeg har jo utdannelse og vet litt om både det ene og det andre. Men jeg liker best å pusle for meg selv. Sånn er jeg bare. Jeg har 5,6 pensjonspoeng. Andre har kanskje mer. Jeg vet ikke. Men sjokket over å oppdage at alle disse var oppe så tidlig, var stort. Sju og halv åtte er også ganske tidlig, men seks. Jeg syntes det var helt vilt. Seøv står jeg opp så tidlig bare to eller tre ganger i året. Hvis jeg skal ta et tog eller noe. Men etter at jeg hadde vent meg til tanken, begynte jeg å like den. Jeg var også oppe. Jeg. Våken. Og jeg kjørte bil akkurat som de andre. Jeg kjørte riktignok i motsatt retning, men for alt de visste var det vel også der et lass som skulle trekkes. I en kort stund var jeg en av dem.

Jeg føler meg ikke sikker på at jeg har fått overlevert alt det nødvendige fra generasjonene før meg. Hvis det er min tur nå, vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Men er det egentlig min tur? Hvordan kan jeg vite om det er min tur? Ingen har bedt meg om å løfte. Hvis jeg ble syk, ville det knapt nok merkes på bruttonasjonalproduktet. Det er ikke jeg som bestemmer. Jeg bare er her. Forsøker å være grei. Ser etter noe å bygge. Hva skal jeg bygge? Alt fins jo fra før.

Og hva har mine venner bygd?

Jeg er redd det ikke er mye å snakke om . En jeg kjenner har bygd en hytte på Sørlandet. Det brukte han en sommer på. En annen har bygd opp en filmklubb. Den fungerer ganske godt. Folk kommer dit og ser film. Det liker de. En jente jeg kjenner perifert har startet en café. Hun sliter litt med den så vidt jeg forstår.

Meg og mine.

Vi vokste opp med tekster av typen:

Are ser sol.
Are ser los.
Los ser sol.
Åge ser ål.
Sara ser same.

Jeg vet ikke hva det kan ha gjrot med oss. Vi lar oss ikke imponere. Vi går på fester. Vi snakker. Vi ler. Vi studerer på universitetet. Vi syns boligmarkedet er håpløst. Vi syns mange ting. Vi har mange felles venner. Vi har ingen fiender.

En gang iblant tenker jeg at vi kanskje skulle hatt oss en fiende. En skruppelløs faen som ødela tingene våre og truet oss på livet fra tid til annen. En riktig jævel. En lumsk faen som kanskje gjemte seg i skogen. En vi ville banke opp. Sammen. Gå ut i skogen for å banke ham. Overnatte i skogen. Mangle noe. Løsne skudd. Bli skadet. Hjelpe hverandre.

Hjelpe hverandre.

Bruke et år eller to på å få has på ham. Komme ned fra skogen igjen.Tynne og utslitte. Glade. Med håret i uorden. Kanskje med skjegg. Gå gjennom gatene og rope. Omfavne noen tilfeldig forbipasserende. Kanskje skrive et dikt om mødrene våre. Og fedrene.

Det er farlig tanke. Jeg tenker den bare av og til.

Bach lagde sin musikk for Gud.

Hvis vi lager musikker det for å få fitte. Eller noe tilsvarende.

Vi som ikke bygde Norge.

Det er oss.