Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

La barna fiske!

Som et tiltak for å få unger til å drive med noe som er sunt, spennende og lærerikt deler Norges Jeger og Fiskerforbund (NJFF) ut 40000 fiskestenger til norske skolebarn. Det synes ikke Dyrebeskyttelsen godt om, skriver Rune Johansen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ALT FISKE HAR

sitt utspring i det å skaffe mat, men med sin sagnomsuste bok ,The Compleat Angler, fra 1653 viste Izaak Walton en gang for alle at fisking er en aktivitet som inneholder så mye mer enn bare det å skaffe et stykke fiskekjøtt til gryta. Selv om maten fortsatt hadde en sentral plass i 1600-tallets England, gjorde Walton det helt klart at det var opplevelsen i seg selv som var den virkelige drivkraften bak hans pasjon for det å fiske.

Fiskingen gav masse frisk luft, og det å ligge under et eiketre og døse samtidig som man ventet på at en abbor skulle ta agnet gav en ubetalelig avkobling fra dagliglivets stress og bekymringer. Samtidig bød aktiviteten på store utfordringer, og det å snike seg langs elva for å ikke skremme ørreten, og deretter lure den til å bite samt bringe den trygt på land, gav fiskeren et realt ,kick,, for å bruke et moderne ord.

HER HJEMME

gikk det lang tid før noen begynte å tenke i de samme banene som Walton, og det rene sportsfisket ble først innført til Norge med de såkalte ,lakselordene, på 1800-tallet. Engelske rikfolk var de første som hadde fritid nok, og råd til å drive sportsfiske som en ren fornøyelse, eller en lek om du vil.

Og selv om matauk står sterkere i Norge enn i de fleste andre land, er sportsfiske i dag hovedsakelig motivert ut fra rekreasjon, spenning, utfordring, og naturopplevelse. Dette betyr ikke at man er i mot å utnytte fisken som mat, eller at det er galt å la dette være en del av det å drive med sportsfiske. Men siden vi ikke trenger fisken som mat, og dette ikke er den viktigste drivkraften, blir det vel nærmest hyklersk å kjøre dette frem som et hovedargument for å forsvare aktiviteten?

Mange, til og med NJFF, forsøker stadig å forankre sportsfisket i matauk. Kanskje denne vikarierende argumentasjonen er en slags taktikk for å unngå kritikk utenfra, eller trenger man dette for å rettferdiggjøre aktiviteten overfor seg selv? Blir handlingene våre noe mer ,edle, bare ved at fisken kakkes i hodet og puttes i gryta? Egentlig trenger vi ikke maten som ,moralsk skalkeskjul,, det er nok av andre gode argumenter som rettferdiggjør sportsfisket.

I dag er det mange som ikke engang er interessert i fisken som mat. De rendyrker et såkalt fang og slipp fiske, der man bare fisker for fornøyelsens skyld, og der fisken slippes uskadd tilbake etter at den har blitt fanget.

FANG OG SLIPP

fiske er en rasjonell gest fra fiskere som ønsker å bevare (sårbare) fiskebestander, og praktiseres også etter arter som ikke er særlig egnet som mat. Det er meningsløst å drepe fisk som ikke skal brukes til mat med mindre man bedriver uttynningsfiske i overbefolkede bestander, men er det umoralsk å drive sportsfiske etter slike arter?

Norge er snart det eneste landet i verden der fang og slipp fiske ikke er en akseptabel forvaltningspraksis. I andre land har man svært gode erfaringer med denne ordningen. Det praktiseres riktignok en viss form for fang og slipp fiske her hjemme også, nemlig minstemålsregelen. Dessverre er dette en forvaltningsstrategi det ikke finnes mye vitenskaplig støtte for. Faktisk er det slik at man heller burde forsøke å ta bedre vare på de store individene, de med de gode genene som regulerer (både gjennom kannibalisme og gyting) bestandene. Derfor burde man heller innføre et størstemål mange steder!

Sportsfiskerne er trolig de som gjør mest for å ta vare på fiskebestandene våre (i ferskvann) gjennom tusenvis av frivillige timers innsats for å kultivere bestandene.

Sportsfiske er også en aktivitet med et stort inntektspotensiale gjennom fiskekortsalg og tilhørende turisme. Forslaget om å stenge sårbare vann er svært dårlig gjennomtenkt, og dette vitner om liten forståelse for hvor stor betydning denne fritidsaktiviteten har i det moderne samfunn!

ET SPØRSMÅL

som ofte dukker opp i forbindelse med debatter om sportsfiske er hvorvidt fisk kan kjenne smerte eller ikke. De som hevder at fisk kan kjenne smerte refererer til eksperimenter der man har observert en (flukt)respons på grunn av ytre påvirkninger (som mennesker vil oppleve som smertefulle), og en evne til å lære av slike erfaringer. Men selv om det ikke er noen grunn til å betvile seriøsiteten på de eksperimenter som er utført, virker konklusjonene om at fisken kjenner smerte alt for lettvinte og forhastede. Dette er de aller fleste seriøse fiskeforskere enige om.

Og selv om fisken har et nervesystem og således potensielt kan kjenne smerte, er det langt mer som tyder på det motsatte. Fisk har for eksempel ingen hjernebark, og mye tyder på at smerteopplevelsen dannes nettopp der.

Fisk har et velutviklet sanseapparat, men som med alle levende organismer på denne kloden er dette apparatet gjennom lang tids utvikling tilpasset behovene til den enkelte art. Det ville være helt uhensiktsmessig for en fisk å ha en velutviklet evne til å kjenne smerte. En slik fisk ville rett og slett raskt bukke under i den brutale virkeligheten som råder under vannoverflaten. Det er normalt for en fisk å få stikk og sår i munnen. De spiser andre fisk med piggete finner (tenk på steinbiten som lever av kråkeboller!), og de skader hverandre i kampen for territorium, mat eller make.

OG HVIS DET

gjør så vondt for fisken å henge på kroken, hvordan kan den samme fisken bite på kroken flere ganger etter hverandre (noe som slett ikke er helt uvanlig)? Og de fleste fiskene som sitter på kroken svømmer motsatt vei av det som ville redusert eventuelle smerter, nemlig den retningen draget kommer fra. Og hvis fisking er så belastende for fisken, hvordan kan det da ha seg at det svømmer karper i Europeiske vann som er mer enn 70 år gamle, og som har vært på land mer enn 50 ganger (etter å ha blitt fisket opp og satt ut igjen uskadd av sportsfiskere), og som er ved god helse, og viser alle tegn på god trivsel?

Det er ikke til å komme bort fra at vi mennesker rangerer liv, noe også Espen Farstad i NJFF gav uttrykk for i Tabloid på TV2. En slik rangering er basert delvis på faktiske kunnskaper om de ulike artene, og delvis på tradisjoner. Pattedyr er faktisk mer avanserte enn fisk, som igjen er mer avanserte enn insekter og planter. Man viser ikke nødvendigvis noen ringeakt for naturen eller de ulike artene fordi man behandler de på litt forskjellig vis, og at man har et pragmatisk syn på naturen betyr verken at man liker å plage dyr i tide eller utide, eller at man er spesielt umoralsk.

NÅ ER IKKE

tradisjoner alene nok til å forsvare en aktivitet. Hvis det hadde vært slik at fisken opplevde et smertehelvete av å sitte på kroken, da måtte man slutte fullstendig med sportsfiske. Men det skal litt mer til enn et enkelt arbeide, der de lærde i høyeste grad strides om hvilke konklusjoner som kan trekkes, for å gå til et slikt drastisk skritt. I denne saken er det de som tror at fisk kan kjenne smerte som er dogmatiske all den tid de begjærlig griper tak i et enkelt arbeide, og ukritisk opphøyer dette som den endelige sannheten, samtidig som de bare feier under teppet den overveldende mengden dokumentasjon som tyder på det motsatte.

Spørsmålet om smerte er et blindspor i debatten om å rettferdiggjøre sportsfiske, rett og slett fordi det er helt feil å tillegge fisk ,menneskelige, egenskaper som smerte. Men dette betyr ikke at man stiller seg likegyldig til hvordan fisken behandles. Den seriøse sportsfisker gjør alltid det han eller hun kan for å behandle sitt bytte med omsorg og respekt. Men hvordan skal den oppvoksende slekt med sportsfiskere få tilstrekkelige kunnskaper og ferdigheter dersom de ikke får muligheter og hjelp til dette? Den skal tidlig krøkes den som god krok skal bli heter det jo, og derfor er det viktig å starte opplæringen så tidlig som mulig. Før ble barn lært opp av sine foreldre, men i en urbaniseringsprosess som den vi nå er inne i er dette blitt sjeldnere. Derfor spiller NJFF en viktig rolle, og deres gave til norske barn burde bli mottatt med åpne armer!