Debatten om dataspillenes negative konsekvenser dukker opp med jevne mellomrom. Forrige store runde kom da det ble kjent at 22. juli-terroristen brukte store deler av sine våkne timer på å spille rollespillet World of Warcraft og skytespillet Call of Duty. Før det var debatten aktuell for hver store voldsepisode eller skolemassakre i statene.

Det er ikke så rart. I møte med grusomme hendelser, leter mennesker etter forklaringer og mening. Vi vil vite hva som var grobunnen for den ekstreme volden.

Men i forsøket ser vi ofte mønstre og årsakssammenhenger, selv der det ikke er noen. Ja, skoleskyting kan korrelere med dataspilling, men det er ikke overraskende. Halvparten av barn og voksne i den vestlige verden spiller. Ifølge den svenske forskeren Lina Eklund ved universitetet i Stockholm spiller over 40 prosent av alle over 12 år mellom én og ti timer i uka. Nesten alle under 20 år spiller. Hvis voldelige dataspill utløser ekstremvold skulle hele ungdomsgenerasjoner sitte bak lås og slå. Men slik er det ikke.

Spillverden får også ofte skylden for annen uønsket atferd, som dårlige skoleprestasjoner og avhengighet. Forrige uke var debatten i gang igjen. «Full uenighet blant fagfolk om dataspill og avhengighet» var overskriften på nrk.no. Det «hersker bred uenighet om hvordan spillene påvirker oss», kunne vi lese. Bakgrunnen var en fersk, god og grundig publikasjon fra Medietilsynet, som lar ti fagfolk drøfte problemer knyttet til spilling.