La Bohême - eller Oda og jei

Et av hobemens bud lød: «Du skal skrive ditt liv». Det gjorde også Oda Krogh, men hennes manuskript ble visstnok brent etter hennes død. Dette har Ketil Bjørnstad villet bøte på, og han har satt seg ned og skrevet Odas liv - om forholdet til Christian Krogh, Hans Jæger, Jeppe Nilssen, Sigbjørn Obstfekder, Gunnar Heiberg.

Han har forsøkt å gi kvinnens versjon av livet i Kristiania-bohemen etter at mennenes historie er kommet fram.

Det er et fascinerende stoff, en spennende historisk periode og imponerende kvinne Bjørnstad har tatt for seg.

Oda! består av ganske mye diktning, en del dokumentarisk stoff, mange sitater. Den svinger mellom genrene på en underlig måte. Delvis framstår den som en roman om Oda skrevet nær opp til hennes synsvinkel, der fortelleren kryper inn i henne og ser alt med hennes øyne; store avsnitt er ren jeg-fortelling, brev gjengis.

Andre deler er nærmest formet i biografiens stil, der den i ettertid reflekterende forfatter skriver og funderer det som en gang hendte.

Disse sprangene i perspektiv og den medfølgende uklarheten om forholdet mellom datidas refleksjonsnivå og vårt, er ofte forvirrende. Det kan for eksempel føre til at opplysninger som ville være helt unødvendig for Odas samtidige, bryter gjennom for å forklare noe som nåtidens lesere ikke kan ventes å ha kjennskap til. Dermed faller plutselig hele illusjonen av autentisitet sammen i disse avsnittene.

Dette i tillegg til flere uheldige ord- og begrepsvalg, gjør at deler av boka kan virke anakronistisk.

Boka åpner med Odas dødsleie der hun minnes sitt liv: «På dødsleiet visste hun at nedtellingen var kommet til den ensifrete fasen...»

Dette er i og for seg ikke noe spesielt elegant metafor; nedtelling som begrep er et resultat av etterkrigstidas raketteknologi, og det er utenkelig at Oda Krogh overhodet hadde hørt - «two, one, zero».

Det siste kapitlet i boka er formet som et brev fra Oda til en ung venn. Det blir snart klart at den unge vennen liksom Bjørnstad kanskje kommer til å skrive hennes liv. Og dette brevet fra biografiskriveren virker forsert litterært.

I dette brevet dukker det også opp begrep som bryter den historiske ilusjon - og det er ikke bevisst gjort. Hun omtaler for eksempel sine to eldste barn som «tenåringer» et ord som en gammel dame aldri ville brukt i 1935.

Dette og en del annet av liknende karakter, er selvfølgelig detaljer, men ikke bare, fordi det peker mot en sentral svakhet ved boka: Bjørnstad har ikke vært klar over hvilket historisk perspektiv han har villet legge på stoffet. Vil han se det med Odas øyne, med datidas opplevelsesmåter, eller vil han se et med nittenåttiåras øyne.

Dette da-og-nå problemet må avklares av alle som ønsker å beskjeftige seg med historisk stoff. Bjørnstad har ikke gjort det, han har falt inn i sitt stoff, latt seg suge opp av det, og glemt å tenke over hva han skal bruke det til.

Med i denne sammenhengen hører også den litt hjelpeløse og pompøst retoriske stilen med skjeve metaforer. Et eksempel: «Hva visste Oda Engelhart, der hun med langsomme, nesten paralyserte skritt gikk hjemover, om hvilke krefter som skulle bryte i henne, at nettopp hun, i en fortvilet lengsel etter livet, skulle prøve å bære den frie kjærligheten alene».

For øvrig synes jeg normaliseringen av Jægers og Odas brev til vanlig norsk er forstyrrende. De hadde jo sin helt egen rettskrivning, med «jei» for jeg, osv.

Bjørnstad har lenge vært fascinert av Kristiania-bohemen. Det er han ikke alene om. Den fascinerte og forskrekket sin samtids og ettertids borgerskap. Den har fungert som et slags bilde på kunstnerisk og intellektuelt opprør, som senere tiders «bohemer» har forsøkt å leve opp til. På samme måte som Kristiania-bohemen i sin tid var et forsøk på å leve opp til pariserbohemens liv.

I bohemens krets fantes skikkelser som det har vært lett å gjøre til myter gjennom sine verk - Munch, Obstfelder; gjennom sitt livs konsekvens og det de stod for - Jæger og Oda Krogh. Det hviler et romantisk slør over disse menneskenes liv på kaféene, over deres protest mot borgerlige livsformer.

Men det er nødvendig å komme bak mytene og romantiseringen om vi skal kunne gripe betydningen av bohemens rolle. Gruppen må plasseres i sosialt perspektiv, og det er et perspektiv de selv var fullt klar over. Jægers virke hadde klare politiske og sosiale implikasjoner og mål; Christian Krogh var en uhyre sosialt engasjert kunstner. Deres livsførsel var en konsekvens av deres opprør mot den borgerlige dobbeltmoralen, en annen var deres politiske standpunkter som gikk mot det borgerlige samfunn. De så seg som arbeiderklassens allierte, og de oppfattet seg som forkjempere for kvinnens rettigheter.

En annen sak er at deres isolerte stilling i samfunnet, i vakuumet mellom klassene, gjorde at deres standpunkter og handlinger fikk mer symbolsk karakter enn direkte politisk virkning.

Bohemens sosiale stilling var utsatt, mange av dem var lutfattige, og levde svært lite romantiske liv. Men myten om bohemene har gjort dem til sentrum for ulike tiders mondène kunstnerdyrkelse. Det begynte i 1896 med Puccinis opera La Bohême. Og det har ikke avtatt siden.

Karakteristisk for romantiseringene av bohemmiljøet, er at de sosiale og politiske implikasjoner av det skyves i bakgrunnen, mens erotikk og kjærlighet settes i forgrunnen. Jeg synes Ketil Bjørnstads bok også bærer preg av dette. Det er forbausende hvor lite sosialhistorisk og politisk historisk stoff som behandles. Perioden han vier de sentrale delene av boka - attenåttiåra, - er en del av de viktigste i moderne norsk historie, preget av stor sosial endring og heftige politiske strider. Bjørnstad skriver om mennesker som var dypt engasjert i dette, men sosiale og politiske problemer nevnes bare nå og da i boka. Det gjelder også det spørsmål der bohemens virke fikk direkte politisk betydning, nemlig i kampen mot prostitusjonen. Og det er jo også et aktuelt emne i dag.

Selvfølgelig er kjærlighetslivet, familieforholdene og erotikken viktig om man skal kunne gripe en skikkelse som Oda Krogh og hennes miljø. Kunsten spiller også en stor rolle. Hun var jo også en betydelig malerinne. Likevel får kunsten i denne boka en underlig utenpåklistret funksjon. Bilder beskrives, men den kunstneriske virksomhet blir stående fram som noe ytre, som en slags kulisse i framstillingen. Den pynter opp, men griper ikke inn i sentrum av skildringen.

Oda! er best i de avsnittene der Bjørnstads fascinasjon for skikkelsen får spille ut. Det gjelder i første rekke der han makter å få fram at hennes kvinnerolle binder henne også i det «frie» bohemmiljøet, og de avsnittene der han framstiller hennes bundethet både til den librale borgerlige bakgrunnen og til bohemtilværelsen.

Men ellers er altså det manglende sosiale og politiske perspektiv påfallende i denne boka. Det kan være grunn til å spørre hvilken funksjon en slik konsentrasjon om kjærlighet, erotikk og kunst har i en roman fra 1983 om attenåttiåras bohembevegelse.

Ketil Bjørnstads bok er ikke bare en framstilling av en forgangen periode, den fungerer også innenfor dagens kulturpolitiske debatt. Kunsten og kunstnernes liv kan nå igjen romantiseres og trekkes ut av sosiale sammenhenger.