LEVERER: Mikkel Bugges roman «Gå under jorda» bobler over av fortellerglede og absurde utfall. Foto: Berit Roald / Scanpix
LEVERER: Mikkel Bugges roman «Gå under jorda» bobler over av fortellerglede og absurde utfall. Foto: Berit Roald / ScanpixVis mer

La deg lure av denne mannen

Overbevisende oppspinn som oser av fortellerglede og fandenivoldskhet.

||| ANMELDELSE: Det begynner litt haltende for Mikkel Bugge. TV2-reporter Veslemøy Gropen har nettopp blitt vitne til at et kvinnelik har sklidd ut av likposen. En politimann freser ut replikken: «Få bort det kameraet! Sønnen min skal slippe å se et råttent lik rett før sesongpremieren på Grey's Anatomy

Like konstruert og lite troverdig som en replikk fra en middels god norsk film, tenker jeg.

Men så skjer det noe med romanen. Mens Veslemøy sitter og redigerer bilder av døde Mia, mens hun fascineres av det døde ansiktet, speiler seg i det, skriver Bugge seg ut av det konstruerte, døde språket, og videre, til et språk så levende og fullt av kropp og kjøtt at jeg etter endt lesning sitter igjen fullstendig utslitt, med én tanke i hodet: «Hva er det jeg har vært med på nå?»

La deg lure av denne mannen

Dette døde speilbildet - en mulig krimgåte? - blir altså spiren til en roman som skal vise seg å romme uendelig mye mer, en roman som minner om alt annet enn en middels norsk film, tross kryssede skjebner og døde kvinner.

Fandenivoldskhet
Med debuten, novellesamlinga «Yttersider», viste Mikkel Bugge seg som en modig og trygg forteller i kortformat. «Gå under jorda» viser at han mestrer langdistansen også. Bugge assosierer seg hit og dit i et imponerende tempo, og øser ut spillopper av kreativitetshvelvet sitt. Konspirasjonsteorier og fandenivoldskhet tyter ut av sidene.

Jeg holder heseblesende følge, ikke bare fordi han er så frekk at han sladder sentrale passasjer, men på grunn av den smittende entusiasmen han leverer.

Uvel blir jeg også, for dette er til tider ei makaber bok. «Det kjentes som en gaffel ble dratt langsomt over en tavle. Som om hun satte stasjonsvogna i revers og kjente hvordan bakhjulet traff en liten, mjuk kropp som skrek høyt». Skildringene er ofte brutale, med fysiske beskrivelser av følelser: «Sinnet putra og svetta inni henne».

Vitenskaplig vås
Romanen veksler mellom ulike tidsperspektiver og synspunkter. Det underliggende er karakterenes ønske om å «få innpass i noe helt unikt, utafor turismens allfarvei», et ønske om å bryte med sine trygge, men tomme tilværelser. Ofte betrakter de andre mennesker som stereotyper som lever utenpå livene sine - tomme simulakraer som må fylles med mening. Den eneste fortellerstemmen som sliter med å finne plassen sin, er den gamle dramatikeren. Hans fortelling blir litt påklistra i Bugges underfundige univers, hvor fakta og fiksjon mikses så godt sammen at det blir vanskelig å skille de to fra hverandre.

Forfatteren har nemlig en vitenskaplig forklaring på det meste, og bruker den ofte til å artikulere det vi gjerne holder oss for gode til å kommentere.

Hjemvendte USA-studenters selvoppblåsthet, for eksempel, blir beskrevet som «en metanlignende gass som siva inn gjennom ventilasjonssystemet på samtlige amerikanske studenthjem og velsignet studentene med overgripende perspektiver, sofistikerte analyseverktøy og et rikt vokabular.» Jeg lar meg frydefullt lure av forfatterens tankespring og absurde utfall. Hva er egentlig sant, hva er oppspinn? Fugeskapet? Halemenneskene? Åsne Seierstads kaosklokke? Aner ikke. Men etter å ha lest denne boka, er jeg villig til å tro på hva som helst, så lenge det blir fortalt overbevisende nok.

La deg lure av denne mannen