DANS, DANS, DANS: VIP-tribunen begynner å lee på seg under årets nobelkonsert. Og det er helt greit. Foto: Thomas Rasmus Skaug / Dagbladet
DANS, DANS, DANS: VIP-tribunen begynner å lee på seg under årets nobelkonsert. Og det er helt greit. Foto: Thomas Rasmus Skaug / DagbladetVis mer

La dem danse

Hånlatteren over dansende middelaldrende nobelprisvinnere er blitt et sikkert førjulstegn.

Det er blitt et førjulstegn på linje med marsipan i butikkene, kormusikk på radioen og panikk i handlegatene. Sent en kveld i begynnelsen av julemåneden begynner plutselig sosiale medier å renne over av lettsaltet sarkasme og tallrike henvisninger til puter.

Årsaken til denne svært uttalte flauheten er alltid den samme. En middelaldrende person har dagen før mottatt Nobels Fredspris. Dagen etterpå er de programforpliktet til å være hedersgjester under den intetsigenheten som kalles Nobels Fredspriskonsert, og like forventet å klappe på en og tre og vrikke forsøksvis på hoftene når en innfløyet nittitallsstorhet fyrer av avslutningsnummeret. Seerne blir ille berørt. Og de har et sterkt behov for å fortelle akkurat hvor ille berørte de blir.

Dans er en kul, komisk, potensielt ekstatisk, skjør og sårbar sak. Mange forsøker å bevare både ironien og selvironien idet de labber liksom-nonchalant ut på gulvet, men det fungerer sjelden så bra. Å danse, danse med glede, krever en viss hengivelse. Det fordrer at du klarer å la være å tenke på at noen andre ser på deg, og at du kanskje ser dum ut. For det gjør de, og det gjør du. Kanskje.

Om de nå fortjener fredspriser eller ikke: Nobel-vinnerne er ikke folk som sitter med hendene i fanget store deler av dagen. De er makthavere, diplomater, aktivister, organisatorer. Antagelig bruker de ikke mye tid på å stå foran speilet på soverommet og øve inn moves (og om de faktisk gjør det, for å avreagere, er det dem vel unt, og veldig søtt). Likevel duver de godlynt med, selv om de er fullstendig klar over at kameramennene zoomer inn på dem i mildt skadefro forventning.

Mennene og kvinnene som til daglig sitter i fiendtlige møter og harde forhandlinger der de må vokte sine ord, velger for en stakket stund å la være å tenke på hva de skal oppnå og hvordan de fremtrer.

Å bemerke at det de gjør ikke er så himla grasiøst, er billig. Å kritisere folk som gjør noe de ikke kan, er for lett. Og å danse er for morsomt til å være forbeholdt dem som er flinke til det.