HISTORISK DRAKT: Den rosa drakta med marineblå kanter - en nøyaktig kopi av en klassisk, fransk Chanel-drakt, laget av motesalongen Chez Ninon på Madison Avenue i New York - er blitt stående som et bilde på denne dagen for femti år siden. Foto: Reuters / NTB Scanpix
HISTORISK DRAKT: Den rosa drakta med marineblå kanter - en nøyaktig kopi av en klassisk, fransk Chanel-drakt, laget av motesalongen Chez Ninon på Madison Avenue i New York - er blitt stående som et bilde på denne dagen for femti år siden. Foto: Reuters / NTB ScanpixVis mer

«La dem se hva de har gjort», sa Jackie Kennedy, og nektet å ta av seg klærne med presidentens blod

Siden har ingen sett Jackies rosa drakt.

Meninger

SØNDAGSKOMMENTAREN: Hvor var du da John F. Kennedy ble skutt i Dallas for femti år siden? Hvis du er eldre enn jubileet, er det stor sannsynlighet for at du kan svare på dette spørsmålet. Selv små barn husker foreldrenes sjokk foran TV-skjermen — hvordan skulle det nå gå med verden?

For presidentens enke, nå avdøde Jacqueline Bouvier Kennedy Onassis, ville svaret selvfølgelig vært at hun satt i den åpne bilen, ved siden av presidenten, og etter hvert holdt rundt den livløse kroppen hans. Da hun ble fløyet hjem til Washington med presidentens båre noen timer etter attentatet, var det flere i staben som spurte om hun ikke ville skifte, siden den knallrosa drakta hun hadde på seg var blitt tilsølt av blod. Jackie Kennedy avslo. «La dem se hva de har gjort», sa hun bittert.

Den rosa drakta med marineblå kanter — en nøyaktig kopi av en klassisk, fransk Chanel-drakt, laget av motesalongen Chez Ninon på Madison Avenue i New York — er blitt stående som et bilde på denne dagen for femti år siden. På glamouren som det unge presidentparet hadde brakt inn i amerikanske politikk, på blodsutgytelsen som endret alt og på skammen som fulgte presidentens båre. Kanskje er drakta det mest ikoniske plagget i amerikansk historie. Likevel har ingen fått se den siden skuddene falt i Dallas.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Drakta ligger i et klimaregulert hvelv i nasjonalarkivet utenfor Washington, sammen med de blodstenkte strømpene, og mørkeblå sko, veske og bluse. Den rosa hatten og de hvite hanskene som hørte til, forsvant i kaoset som fulgte skuddene. Drakta ble sendt til nasjonalarkivet i en eske med en usignert melding på brevpapiret til Jackie Kennedys mor. Da den seinere ble donert til arkivet, i 2003, var det med beskjed fra Jackies datter, Caroline Kennedy, om at den ikke skulle vises før 2013.

Men i forrige uke bestemte Caroline Kennedy at drakta skal oppbevares utilgjengelig for verden i nitti år til. Ingen skal få se farens blod på morens skjørt. Kennedy-familien har ifølge New York Times vært opptatt av å forhindre at minner og gjenstander fra presidentmordet blir utnyttet, enten kommersielt eller emosjonelt. Men både John F. Kennedys blodstenkte dress og Lee Harvey Oswalds rifle fra den skjebnesvangre dagen er tilgjengelig for forskere i det samme arkivet. De fleste plagg som er bevart fra sterke, historiske hendelser er utstilt i offentlige museer. Der fins Napoleons dødskappe, Marie Antoinettes ene sko — som hun mistet på vei opp til giljotinen — og klær fra mange av dem som døde i Hitlers konsentrasjonsleirer. Hvorfor denne spesialbehandlingen av Jackie Kennedys rosa drakt?

De dødes klær har naturligvis sterke minner og følelser knyttet til seg. Den amerikanske forfatteren og kritikeren Joan Didion skriver i boka «De magiske tankers år» om hvordan venner tilbød seg å hjelpe henne kvitte seg med klærne til mannen, etter at han falt om og døde ved middagsbordet i leiligheten deres på Manhattan. Det er slikt man gjør når noen dør: Man tømmer klesskapene. Didion ville ikke ha noen hjelp. Hun begynte sakte å sortere sokker, T-skjorter, joggesko og gensere og levere dem til en kirke tvers over veien. Så hentet hun poser og vesker for å samle sammen mannens sko, som han oppbevarte på hjemmekontoret. Men hun greide ikke å komme over dørterskelen til dette rommet. Det gikk opp for henne at hun ikke klarte å gi bort alle skoene hans, fordi han ville trenge sko dersom han kom tilbake. Å kaste alle skoene betød å erkjenne at han aldri kom tilbake, og det føltes som et svik.

Jackie Kennedy var i langt større grad enn Joan Didions mann kjent for sine klær og sko. John F. Kennedy var den yngste valgte presidenten i amerikansk historie, og hans førstedame ble raskt et moteikon. Jackie var stilsikker, moderne og pynteglad. Forfatteren Norman Mailer beskrev henne som «en institusjon som ble satt sammen foran øynene våre». Hun skal ha vært sky og usikker i begynnelsen, og opplevd klærne som en rustning mot folks blikk. Jo mer et menneske bruker klær som uttrykksmiddel, jo sterkere betydning får de enkelte plaggene for de etterlatte. Da den meksikanske maleren Frida Kahlo døde, og ektemannen Diego Rivera ga huset hennes til staten for å gjøre det om til museum, var det på betingelse av at ett rom skulle holdes låst i femti år.

Kahlo malte stort sett selvportretter, på de fleste av dem var hun iført meksikanske folkedrakter, og pyntet med smykker og bånd i håret. Da låsen til det stengte rommet i Frida Kahlos hus ble brutt opp i 2004, oppdaget museumsbestyreren et stort klesskap, som skjulte tre hundre kjoler, bluser, skjørt og hårpynt, modeller for mange av bildene hennes. Rivera må ha ment at de var en så stor del av Kahlo at de skulle bevares, men så intimt forbundet med kroppen hennes, at han ikke orket tanken på at fremmede skulle få se dem. I dag er de for øvrig restaurert og utstilt i museet.

Jackie Kennedy Onassis døde i mai 1994, hjemme i leiligheten sin på Manhattan, 64 år gammel. Hun jobbet tre ganger i uka i et forlag, men levde ellers tilbaketrukket, og hadde ikke gitt intervjuer på tretti år. Men i testamentet sitt skrev hun at alle eiendelene hennes — minus de som barna og John F. Kennedy-biblioteket i Boston ville ha — skulle selges.

Det førte til det mest omtalte auksjonssalget på mange år, «århundrets salg», ifølge USA Today, i april 1996. Prisene gikk i taket, de fleste av Jackies 1200 ting ble solgt til mellom 10 og 20 ganger verdivurderingen. Til og med intime småting ble lagt ut for salg, som hårbørsten hennes fra Hèrmes og forlovelsesringen fra Aristoteles Onassis, barnestolen til John junior, gyngehesten til Caroline og gyngestolen der presidenten hvilte sin vonde rygg. I tillegg en liten, rød reiseveske i lær, som Jackie selv hadde kjøpt på auksjon — den hadde tilhørt Marie Antoinette. Hun var altså selv ikke fremmed for å kjøpe en ting som hadde verdi nettopp fordi den hadde tilhørt et kjent menneske.

Men arvingene solgte ingen klesplagg på auksjonen. Brudekjolen hennes gikk til Kennedy-biblioteket og resten av garderoben skal ha blitt solgt anonymt til vintage-butikker. I nekrologen over Jackie Kennedy framhever New York Times hennes rolle som regissør, at hun var den som «bygget om Det hvite hus til en scene». Nekrologen skriver også om den rosa drakta, det sterkeste bildet folk har av henne, hjelpeløst slengt over ryggsetet i den åpne bilen i Dallas. Jackie forsto både verdien av synlighet og av hva som bør forbli usynlig. Kanskje er det derfor datteren hennes vil at den rosa drakta ikke skal sees som den er, men alltid koples med bildet av ansiktet og kroppen til hennes vakre, sorgtunge, 34 år gamle mor på den dagen som forandret verdenshistorien.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook