La det norske oljeeventyret få en lykkelig slutt

Oljeleting er ikke bare en gamble mot klimapolitikken. Det er også en gamble i helt tradisjonell, økonomisk forstand.

Kommentar

Oljehistorien i Norge kalles gjerne et eventyr. Oljeeventyret. Det klinger godt, og det passer fordi vi har vært heldige og dyktige. Det matcher bildet vi har av oss selv, og det har forsterket det. Nå er det ikke bare typisk norsk å være god, men også rik. Selvgodheten er ikke ubegrunnet. Det er mye å være stolt av ved norsk oljehistorie. Helt fra da havrettsminister Jens Evensen sørget for norsk råderett over kontinentalsokkelen med olje og gass, via den høye marginalskatten for petroleumsvirksomhet som har skaffet den norske stat enorme inntekter, til oljefondet - som er sikret mot misbruk fra bevilgningskåte politikere gjennom handlingsregelen.

Fondet er på over 7000 milliarder - så stort at vi nå bruker mer penger fra fondet enn vi tjener på selve oljeutvinningen. Vi er i ferd med å bevege oss fra å være avhengig av oljeinntekter til å være avhengig av finansinntekter. Det stiller oss overfor nye utfordringer, men tross alt hyggeligere enn mange andre oljedominerte økonomier. Venezuela, for å ta et skrekkeksempel. Som har verdens største oljeforekomster, men mangler bensin. Eller Saudi-Arabia, som nå pumper og selger så mye olje de bare kan. Mens de kan.

Når kritikken mot oljeutvinning i nord melder seg, handler det ikke om å snakke ned verken oljen eller de som arbeider med den. Takknemlighetsgjelden er ubestridelig. Oljebransjen er dessuten såpass voksen at den ikke trenger beskyttelse mot følelsesmessige krenkelser. Saken er at vår soleklart viktigste næring er på vei inn i solnedgangen, og det er ikke klimaforkjempere som snakker oljen ned i horisonten. Den går ned helt av seg selv. En rekke saklige, økonomiske argumenter taler tungt i den retning. Vi må avslutte den eventyraktige tilnærmingen, og innta en realistisk holdning til hvordan oljevirksomheten i Norge skal utvikle seg de neste tiårene. Første skritt er å slutte å lete etter mer olje, særlig i de sårbare nordområdene som regjeringen fordelte letetillatelser til denne uka.

Iskanten har trukket nordover, virkelighetsoppfatningen flytter ikke etter. Bare oljeletingen.

Det er ikke bare sørgelig, men også merkelig. For det er stor sannsynlighet for at oljen Statoil, Lundin, Det norske og andre selskaper nå jubler over å få begynne å bore etter aldri vil bli lønnsom nok til å hente opp. Det er tre hovedgrunner:

• Høye kostnader. Allerede nå sliter selskapene på norsk sokkel med å få kostnadene tilstrekkelig ned, og utvinning langt til havs, langt mot nord, vil bli dyrt. Vi konkurrerer med lavkostland som Saudi-Arabia, Irak og Iran. Oljeprisen er nå på 50 dollar fatet, og det er ingen eksperter som har noen tro på at den skal opp mot gamle høyder.

• Fornybar energi: I fjor var 15 prosent av verdens energi fornybar, men hele 90 prosent av veksten var fornybar. Utviklingen har skutt fart, og investeringene er formidable. I fjor ble det ny investeringsrekord med 286 milliarder dollar i fornybar energi, dobbelt så mye som i fossil energi.

• Dyre utslippskvoter. Dersom oljeselskapene finner olje vil det ta lang tid før den kan utvinnes. Tidligst i 2030. Hvis ikke deres egne kostnader stopper dem, eller fornybar energi har utkonkurrert oljen og gjort den langt mindre verdifull innen den tid, møter de et tredje hinder: utslippskvoter. Det er billig å kjøpe kvoter i dag, men de vil bli langt dyrere fram mot 2030.

Å tro at ny, norsk oljevirksomhet i dette framtidsperspektivet vil være den gullkantede, høyproduktive industrien som vi har hatt de siste tiårene, er faktisk å tro på eventyr. Et dyrt eventyr, staten subidierer letevirksomheten med 78 prosent. Det var en smart ordning da utsiktene til store skatteinntekter til staten ventet rundt neste sving, men er en tilsvarende dårlig innretning når scenariet er mer dystert. Pengene kan komme til langt bedre nytte dersom de vris mot investeringer i andre næringer. Og det haster.

I går mottok finansminister Siv Jensen en rapport fra det internasjonale pengefondet som advarer mot norsk oljeavhengighet. Det er farlig hvis omstillingen stopper opp, og kan bli et problem på «mellomlang sikt» som det heter når man peker på noe politikerne kan påvirke ved å endre politikken i dag. Klimatrusselen er også noe norske politikere må håndtere på mellomlang sikt. Vi har satt nye, globale varmerekorder sju måneder på rad, og mennesker født etter juli 1985 har ikke opplevd én måned med gjennomsnittemperatur under normalen. Kloden blir varmere, oljeøkonomien blir kaldere. Hvis vi gir oss nå kan det norske oljeeventyret få en lykkelig slutt.