DØDSHJELP: Anne kat Hærland vil ha en "ny kardemommelov" om dødshjelp. Foto: John T. Pedersen / Dagbladet
DØDSHJELP: Anne kat Hærland vil ha en "ny kardemommelov" om dødshjelp. Foto: John T. Pedersen / DagbladetVis mer

La din vilje skje

Debatten om eutanasi demonstrerer en rettighetstankegang som har flommet over sine bredder.

Meninger

FOR HALVANNEN UKE siden sendte NRK dokumentaren «Den siste reisen», der vi følger Siv Tove Pedersen (41) på hennes ferd til Sveits for å avslutte livet sitt. Rett før jul sendte den samme kanalen programserien «På bortebane», der vi fulgte Hadia Tajik som konfronterte andre lands ideologier og politiske løsninger. I den ene episoden fikk hun bryne seg på Belgias lover for aktiv dødshjelp.  

Og i januar viste TV 2 dokumentaren «Selvmordsturisten», der 59-årige Craig Ewert, som ikke lenger vil være til byrde for kona, drakk en dødelig blanding før han sovnet inn til tonene av Beethovens niende symfoni. Dokumentaren ble klaget inn til PFU, der den siden ble frikjent.  

Og det stopper ikke der. I VG skrev komiker Anne-Kat. Hærland at hun ønsker en «ny kardemommelov» der man «kan dø når man vil». Spørsmålet om aktiv dødshjelp er nemlig ikke så vanskelig, skal vi tro Hærland: «Det er ganske enkelt», skriver hun. «Hvis en person har lyst til å dø, bør vedkommende få lov til det.»

Ja, da så.  

Det har, med andre ord, vært et år i eutanasien og dødsengelens tegn. Selv synes jeg det er en umulig sak. Hver gang jeg er i ferd med å innta et standpunkt, melder det seg en motforestilling, og jeg er tilbake ved start. Sånn sett kunne jeg ikke vært mer uenig med Anne-Kat. Hærland. Jeg synes saken er alt annet enn «ganske enkel». Jeg synes den er vrien, ja umulig.  

Artikkelen fortsetter under annonsen

Og det gjør kanskje Hærland også, når hun får tenkt seg om. For lenger ned i kronikken begynner hun plutselig å motsi seg selv. Her er det med ett ikke opp til den enkelte likevel. Nei, søknaden om å få dø kan bare innvilges gitt at flere statsautoriserte kriterier er oppfylt. Disse handler blant annet om sykdomsdiagnoser og samtaler med kompetent helsepersonell som kan godtgjøre for at dødsønsket er kvalifisert og veloverveid.  

Så var det altså ikke helt opp til den enkelte likevel. Heller ikke Anne-Kat. Hærland vil gjøre døden til noe enhver — frisk eller ikke-frisk — kan bestille hos sitt nærmeste legekontor. Hvorfor ikke? Hun begynte jo kronikken med å slå fast det stikk motsatte: at det er enhvers borgers suverene rett selv å få bestemme når han eller hun ikke vil være her lenger. Men så er det plutselig som om noe butter imot.  

Jeg tror forvirringen skyldes vår kulturs forløyne og uavklarte forhold til frihet og den frie vilje. Det må være opp til den enkelte, heter det hele tiden. Eller: Du velger selv din skjebne. Slik har viljens frihet gradvis blitt opphøyet til sin egen begrunnelse — en egen dyd — som vi skylder å bøye oss for. I frihetens navn.  

Denne oppjusteringen av viljens påbud og individets råderett, som hele tiden ligger under som et ullent, kulturelt premiss, underslår fullstendig at vi mennesker er, som Heidegger sier, «kastet ut» i tilværelsen.   

For de fleste av de betingelsene vi hensleper våre liv etter, er enkelt og greit ikke gjenstand for den frie vilje. De er aldri valgt. De er gitt. Når det gjelder de viktigste variablene i livet ditt, har du omtrent ingenting du skulle sagt.  

Det er for eksempel ikke opp til den enkelte å velge hvilket statsborgerskap han skal ha, hvilket morsmål han skal ha, hvilke foreldre han skal ha, hvilket århundre han skal være født i, hvilken legning han skal ha, hvilket navn han skal bære. Og så videre, og så videre. Alt dette er spillekort den enkelte har fått utdelt — og som han bare må avfinne seg med.  

Like fullt har det etablert seg en kulturell psykose som insisterer på at alt her i verden er opp til oss selv. Du er din egen lykkes smed, og du står fritt til å utforme ditt liv i overenstemmelse med din frie vilje. Eller som det heter i ukebladene: DU definerer deg selv. Dette er ditt imperativ.  

«We tell each other stories in order to live», skrev Joan Didion. Å «ha en fortelling» er å vite hvor du kommer fra, hva livet ditt dreier seg om, hvilken retning det har, og hvor du er på vei. En slik fortelling har vi alle.  

Tidligere var det opplagt for alle og enhver at hver enkelts fortelling til dels er gitt. Av riker på jorden og tonen fra himlen.  

I dag er imidlertid denne fortellingen erstattet av en annen, skriver filosofen Stanley Hauerwas. Du skal ikke ha noen annen fortelling enn din egen, heter det nå. For ellers er du ikke fri. Dette er kulturens første bud.  

Fortellingen må altså være selvvalgt for at et menneske skal være fritt. Med dette som utgangspunkt formes «den moderne fortellingen», der enkeltindividet skaper seg selv gjennom oppbrudd, frigjøring og selvvalg.  

For at denne ligningen skal gå opp, må «den moderne fortellingen» helt underslå to ting: At mennesket er noe som blir til i et fellesskap, og Heideggers idé om Geworfenheit; at livet er noe som vi til syvende og sist er kastet ut i.  

Den nye norske dødshjelpdebatten kommer i forlengelsen av dette. For om alt er opp til oss selv, bør vel tidspunktet for døden være det samme, eller hva?

Om det bare var så enkelt.   

(Teksten er tidligere lest opp i Salongen på NRK P2.)

Lik Dagbladet Meninger på Facebook