Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

La FN forhandle om handelen

«FN vil kunne bidra til en demokratisering av de internasjonale handelsforhandlingene.»

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Verdenssamfunnets behov for et konfliktdempende FN er større enn noensinne. Dette gjelder ikke minst innenfor økonomi og handel, områder som i dag styres gjennom organisasjoner som Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdens handelsorganisasjon (WTO). Der disse organisasjonenes mål er fri konkurranse uten noen former for begunstigelse av den ene parten, setter FN samarbeid, økonomisk utjevning og utvikling i høysetet. Gjennom en revitalisering av UNCTAD (United Nations Conference on Trade and Development) er det håp om at FN vil kunne bidra til en demokratisering av de internasjonale handelsforhandlingene.

På FNs internasjonale menneskerettighetsdag 10. desember mottok Kofi Annan og FN Nobels fredspris. Det er et lønnlig håp om at også 11. september og den internasjonale kampen mot terrorisme kan føre til økt fokus på FN som et sentrum for internasjonal konfliktløsning. Kampen mot terrorisme har pekt på nødvendigheten av en viss politisk styring av verdensøkonomien for å hindre kapitalen i å havne på gale hender. Virkemidler som for få måneder siden var «utenkelige», ble tatt i bruk nærmest umiddelbart: internasjonal kapitalkontroll og fjerning av skatteparadis. En viss utjevning av de største økonomiske skillene, for eksempel ved økt sletting av u-landsgjeld, er også trukket frem som en viktig faktor for å unngå krig og terrorisme. Det bør derfor være mulig for FN, med sitt tradisjonelle fokus på samarbeid, økonomisk utjevning og utvikling, å få en mer avgjørende posisjon som konfliktløser enn det organisasjonen har i dag.

Da Bretton Woods-organisasjonene ble opprettet i kjølvannet av 2. verdenskrig, var FN tiltenkt en betydelig rolle som kontrollinstans for verdenshandelen. U-landenes inntreden på verdensmarkedet ble ansett som en nødvendighet for en sunn nasjonaløkonomisk utvikling. Men planene for en internasjonal handelsorganisasjon (ITO) innenfor FN-systemet ble lagt på is, og i stedet ble GATT-avtalen undertegnet i 1948. I motsetning til det som var planen for ITO, var GATT uten noen tilknytning til FNs arbeid. Etter flere trinnvise utvidelser ble GATT-avtalen lagt inn under WTO da denne ble opprettet i 1995. I takt med utvidelsene har kritikken mot WTO/GATT økt, spesielt fordi beslutningsprosessene fremstår som udemokratiske. U-land har manglet de nødvendige ressursene til å følge opp forhandlingene, og de har opplevd at viktige forhandlinger har vært ført bak lukkede dører i såkalte green rooms. Ofte har de blitt presentert ferdige avtaleforslag de ikke var med på å forhandle frem. De store demonstrasjonene mot toppmøtene siden Seattle i 1999, og de stadig sterkere protestene fra Sør, viser at WTO, og frihandelsregimet den representerer, mangler den støtten den trenger ute blant folk for å kunne si at den handler på deres vegne.

Gjennom UNCTAD har imidlertid FN en underorganisasjon som kunne tenkes å overta betydelige deler av de oppgavene som i dag er lagt inn under WTO. UNCTAD ble stiftet i 1964 og er FNs offisielle organ i saker som omhandler handel, investeringer og utvikling. UNCTADs mål er å «maksimere handel, investeringer og utviklingsmulighetene for utviklingslandene, og assistere dem i deres anstrengelser med å integreres i verdensøkonomien på en rettferdig måte». Organisasjonen har sine røtter i teoriene til den argentinske økonomen Raul Prebisch, dens første generalsekretær. Prebisch pekte på utviklingen der stadig mer av Sørs råvarer og landbruksprodukter måtte til for å kjøpe stadig mindre av Nords ferdigvarer. Han mente at forholdet ville bli skjevere ettersom Nord utviklet erstatninger for råvarer fra Sør, og vestlige konsumenter brukte en stadig mindre andel av inntekten på landbruksprodukter fra Sør.

UNCTAD har, ifølge Professor Walden Bello ved University of the Philippines, hatt tre hovedstrategier i sitt arbeid: Forhandle frem en nedre prisgrense på viktige eksportvarer for u-land for økt prisstabilitet; få gjennom fordelaktige tariffer for eksport av varer fra u-land inn på i-landsmarkedene i forhold til vareeksport i-landene imellom; og mer utenlandsk assistanse til u-land, som kompensasjon for årene med avtagende kjøpekraft. Man har også krevd økt teknologioverføring til Sør. Ved starten av åttitallet kunne UNCTAD se tilbake på noen få, men viktige seire. Blant annet var UNCTAD delaktige i opprettelsen av et eget fond innenfor IMF som skulle hjelpe u-land med å takle valutakriser forårsaket av raske prisfall på viktige eksportvarer. Men motstanderne av UNCTADs u-landsperspektiv og strategier for regulering av verdenshandelen har klart å vingeklippe organisasjonen slik at dens rolle i dag er begrenset til «analyse, konsensusbygging på noen handelsrelaterte felt, og teknisk assistanse», ifølge Bello. UNCTAD har likevel fremstått som et viktig talerør for u-landene, gjennom sine årlige rapporter med fokus blant annet på de påvist negative sosiale og økonomiske konsekvensene av Verdensbankens og IMFs strukturtilpasningsprogrammer. UNCTADs arbeid har også vært viktig for Jubilee 2000-kampanjen for sletting av u-landsgjeld.

Med sin vekt på samarbeid, økonomisk utjevning og utvikling ville UNCTAD helt klart vært et u-landsvennlig alternativ til WTO. Likevel er UNCTAD neppe klar til å ta på seg en slik rolle over natten. Blant annet er det grunn til å sette spørsmålstegn ved det gamle paradigmet innen UNCTAD om at fullstendig integrasjon av u-landene i verdensøkonomien er veien å gå. Bello foreslår at et revitalisert UNCTAD i stedet burde legge vekt på subsidiaritetsprinsippet, der mest mulig produseres og selges lokalt, av sosiale og miljømessige hensyn. Andre viktige tiltak vil være landreformer og en bedre integrering av befolkningen i beslutningsprosessene. Innføring av en Tobin-skatt på valutatransaksjoner og bindende retningslinjer for handel og miljø vil også være naturlige arbeidsområder.

For å bli en maktinstitusjon med mulighet for å håndheve inngåtte avtaler, trenger UNCTAD også et sterkt sanksjonsvåpen. Dette vil kreve betydelig politisk vilje fra verdens ledere. Tildelingen av Fredsprisen til FN er en god anledning for den norske regjering til å bringe dette spørsmålet inn i internasjonale fora.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!