ICE AGE 5
ICE AGE 5Vis mer

La ham nå få tak i den nøtta

«Istid 5» er et utmattende avsnitt i en epoke som aldri tar slutt.

FILM: En gang iblant er det anstrengelsen verd å stoppe opp og sende en medfølende tanke til noen som er verre stilt enn en selv.

I disse dager kan den gå til verdens småbarnsforeldre, som forbereder seg på å bli leid inn i kinosalen og ta inn en «Istid»-film for femte gang, en opplevelse som har gått fra helt ok til åndenødfremkallende siden første film kom for fjorten år siden.

«Istid» har alltid hatt bemerkelsesverdig mange skikkelser som primært har ytret seg gjennom skrik - skingrende skrik av fulle lunger, med tanngarden spent opp som gigantiske isfjellkjeder på lerretet - og et spastisk kroppsspråk. Man blir utslitt bare av traileren.

Riktignok er det litt av hvert å skrike for i «Istid: På kollisjonskurs». En asteroide er på vei mot jorda og truer med å utslette alt liv, men gode råd er ikke dyrere enn at den aldri hvilende røyskatten Buck vet råd. Sannelig blir det ikke også tid til en lemster svigerfar-svigersønn-krangel over mammutfamiliens datter Fersken, ispedd noen noe nær uutholdelige forsøk på å snakke Ungdommens Eget Språk.

Landeveisrøveri
Veien mot verdens potensielle undergang er bestrødd med desperate volter, omveier og innfall for å klare å klokke inn på én time og førti minutter. Dette er den kulturelle og kommerse varianten av rent landeveisrøveri: Det er ikke mer historie igjen å fortelle, men så lenge det er barn der ute som kunne tenke seg å se ekornet Scrat jage den alltid unnvikende eikenøtten enda noen meter til, er de programforpliktet til å kverne ut et kapittel til. Det som presenteres, er mudderet som kan skrapes opp av den narrative tønna.

Fri for stemning
Omgivelsene er polerte digitale landskapstegninger, påkostet og uten rusk, men også fri for stemning.

Før neste runde, og det er ingenting i «Istid 5» som tyder på at den ikke kommer, er det bare å håpe på at produsentene går i seg selv.

Kanskje kan de også finne en barmhjertig flekk i sjelen som gjør at de lar den arme Scrat omsider få tak i nøtten sin, hvis ikke dét også ville innebære at verden vil gå under. Det er øyeblikk under «Istid 5» der det er lett å tenke at det kanskje ikke ville vært så dumt.