Katastrofen i havet:

La havet være i fred

Det er begrenset hvor mye dritt du kan putte i gullfiskbollen før Doffen dør. Og hvor mye fisk du kan ta ut før det ikke er noen igjen, skriver Ola Magnussen Rydje.

Under: Statsminister Erna Solberg (H) avla en visitt på undervanns- og luksusrestauranten Under i Lindesnes etter Arendalsuka. Mens mennesker spiser trygt bak vinduene inne, dør havet av menneskelig påvirkning ute. Her vasker en dykker vinduene. Foto: AFP / NTB Scanpix
Under: Statsminister Erna Solberg (H) avla en visitt på undervanns- og luksusrestauranten Under i Lindesnes etter Arendalsuka. Mens mennesker spiser trygt bak vinduene inne, dør havet av menneskelig påvirkning ute. Her vasker en dykker vinduene. Foto: AFP / NTB ScanpixVis mer
Kommentar

Vår kollektive fortelling om erobringen av havet handler om et folk som temmet naturkreftene med kløkt og mot. Vi tok sjanser og led tap underveis, men vant stort. Avgjørende byggeklosser i det norske samfunnet har falt på plass som resultat av sjøens ressurser.

Forestillingen om at havet er noe som bare gir og gir, er dypt innarbeidet i folkesjela. Først var det fisken, så kom olja. Mange av oss er flasket opp på gevinster fra begge deler.

Denne erfaringen har gjort oss blinde for tilstanden på matfatet. Konsekvensen er at vi - og mange andre land med oss - allerede har rasert elementet vi har stablet velstand og nasjonal identitet på. I alle fall slik våre forfedre kjente det.

I tida framover står vi i fare for å ødelegge det fullstendig.

Katastrofene som rammer verdenshavene er som en søskenflokk med utelukkende onde tvillinger. Global oppvarming, for eksempel. De siste to hundre åra har havet absorbert om lag en tredjedel av klodens CO2-utslipp. Som konsekvens har karbonsyreinnholdet i havet steget. Det blir surere jo mer CO2 vi slipper ut. Det er et problem for alt liv som lager kalkskall - fra snegler til plankton.

Vannet blir også varmere. De siste tretti åra har 30 - 50 prosent av alle tropiske korallrev blitt ødelagt eller borte som følge av oppvarmingen. Det er kritisk for revene, men også for mennesker. Fisk fra korallrevsystemer er den viktigste proteinkilden for om lag en halv milliard mennesker.

Korallrevene er imidlertid bare starten. Som Aftenposten rapporterer, er også torsken nesten forsvunnet fra Oslofjorden og Skagerrak. Hovedårsak: Næringsgrunnlaget kollapset da vannet ble varmere.

Hvis oppvarmingen fortsetter kan vi også miste de kalde polene, som sørger for å føre kaldt, oksygenrikt vann til dypet. Da forsvinner livsgrunnlaget der nede.

Klimakrisen er et dødelig fenomen for havet, men det er også både plast og den massive utbyggingen av kystområder. Begge deler er dypt problematisk og må tas på største alvor.

Plastproblematikken har fått velfortjent oppmerksomhet de siste åra. Men vi har snakket for lite om hvor stor betydning det har at vi erstatter strender, sumper og mangroveskog, med betong, veier, byer, moler og steinfylling.

Sammen er det likevel ikke plast og utbygging ved kysten som gjør mest skade på livet i vannet.

Det er det fiskeriet som gjør.

Takket være det moderne fiskeriet er antallet fisk og dyr i verdenshavene halvert siden 1970. I Nord-Atlanteren har vi redusert fiskeribiomassen med om lag to tredjedeler siden 1900. Da menneskeheten for alvor kastet loss, begynte historien om serieutryddelse av bestander og arter - fra middelalderen fram til i dag.

Den internasjonale fiskeflåten har aldri dekket et større geografisk område enn den gjør nå. Men selv om vi bruker stadig mer krefter på å fange fisk, har vi mindre å vise til. Den globale fangsttoppen ble nådd i 1996, med om lag 130 millioner tonn fisk. Nå går det sakte nedover.

Norsk fiskeriforvaltning er tuftet på en doktrine om bruk og vern, med betydelig vekt på bruk. Det finnes gode eksempler på vern, som hummerreservater og steder med nullfiske. Men i sum er vi ikke spesielt tilbakeholdne.

Selv om det smerter må vi innfinne oss med at det må bli mer vern framover. Føre-var tilnærminger holder ikke lenger. Dersom våre barn skal ha et bærekraftig fiske å snakke om i framtida, må vi gå fra utvikling til tilbaketrekning. Det menneskelige avtrykket til havs må krympe. Den destruktive spiralen må brytes.

Håpet - for både havet i stort, og for mindre regioner og lokale bestander i det små - lever fortsatt. Det finnes økosystemer som har potensial til å vokse og bygge seg opp igjen. Den ødeleggende utviklingen kan reverseres.

Forrige uke postet statsminister Erna Solberg entusiastisk på Facebook at hun spiste på undervanns- og gourmetrestauranten Under på Lindesnes. Det er lett å forstå begeistringen. I det svære glassvinduet, fem meter under vann, stirret hun rett i et hav av blått, samtidig som hun inntok delikatesser av internasjonalt kaliber.

Men skal det være noen framtid for havet å snakke om, må forvaltningen av det strammes til. Det er vanskelig å se for seg et bedre prosjekt for en konservativ politiker enn å bevare noe så viktig som livet utenfor vår 2500 mil lange kystlinje.

Fortsetter vi som nå, vil festen være over før vi vet ordet av det. Det er begrenset hvor mye dritt du kan putte i gullfiskbollen før Doffen dør. Og hvor mange av ham du kan ta ut før det ikke er noen igjen.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.