Debatt: Papirløse flyktninger

La helsepersonell gjøre jobben sin!

La oss få være helsepersonell, og overlate håndheving av innvandringspolitikk til andre.

ALLE HAR KRAV PÅ HJELP: Også såkalte papirløse blir syke, og da trenger de helsehjelp. Vi som er helsepersonell har i ryggmargsrefleksen at vi skal hjelpe syke mennesker, skriver de fire artikkelforfatterne. Du kan bli hasteoperert, men det er ingen selvfølge at du får nødvendig oppfølging. Foto: Bjørn-Owe Holmberg / Dagbladet
ALLE HAR KRAV PÅ HJELP: Også såkalte papirløse blir syke, og da trenger de helsehjelp. Vi som er helsepersonell har i ryggmargsrefleksen at vi skal hjelpe syke mennesker, skriver de fire artikkelforfatterne. Du kan bli hasteoperert, men det er ingen selvfølge at du får nødvendig oppfølging. Foto: Bjørn-Owe Holmberg / DagbladetVis mer
Meninger

Vi - leger, sykepleiere og psykologer - er opptatt av å hjelpe våre pasienter, ikke hvilke papirer de eventuelt måtte ha. Vi har nå lansert et felles opprop blant norske leger, sykepleiere og psykologer for å kunne gi nødvendig helsehjelp til dem som trenger det – også de papirløse.

Det er en del personer som oppholder seg i landet uten å ha oppholdstillatelse. Disse kalles papirløse (de har selvfølgelig mange papirer, men ikke det ene som gir oppholdsrett), udokumenterte migranter (de kan ikke dokumentere at de har rett til å være her) eller illegale migranter (mange er kommet lovlig inn i landet, men har fått avslag på asylsøknad).

Vi vet ikke akkurat hvor mange de er, men SSB anslo antallet til rundt 18 000 basert på 2006-tall. Altså en liten gruppe sammenliknet med befolkningstallet i øvrig. Noen har fått avslag på asylsøknad, noen har aldri registrert sin ankomst, noen er ofre for trafficking og menneskehandel. Flere av dem er barn, enten kommet som enslige mindreårige, eller sammen med foreldre.

Disse menneskene blir som alle andre syke, og da trenger de helsehjelp. Vi som er helsepersonell, har i ryggmargsrefleksen at vi skal hjelpe syke mennesker, uansett hvem, når og hvor. Ser vi en ulykke, skal vi stoppe. Møter vi en pasient, skal vi behandle. Det er det vi er utdannet til, og det er helt grunnleggende i vår yrkesetikk. Som leger, sykepleiere og psykologer skal vi verne om et menneskes helse, og bygge vår gjerning på respekt for grunnleggende menneskerettigheter.

Men i «Forskrift om rett til helse- og omsorgstjenester til personer uten fast opphold i riket» heter det at i tillegg til øyeblikkelig hjelp, har disse personene bare rett til «helsehjelp som er helt nødvendig og ikke kan vente uten fare for nært forestående død, varig sterkt nedsatt funksjonstilstand, alvorlig skade eller sterke smerter. Dersom vedkommende er psykisk ustabil og utgjør en nærliggende og alvorlig fare for eget eller andres liv eller helse, har vedkommende uansett rett til psykisk helsevern (§5).»

Bilal Al Isawi Towfiks historie, som vi fikk høre i Dagsrevyen 14. mars, er et eksempel på vilkårligheten i den helsehjelpen som gis, og hvordan tilgang til selv livsviktig behandling begrenses – så lenge tilstanden ikke er helt akutt. Bilal ble hasteoperert for tykktarmskreft i januar, svulsten ble fjernet, og han fikk stomi (utlagt tarm). Men, mer hjelp kunne ikke sykehuset gi ham – i alle fall ikke før Helsesenter for papirløse, drevet av frivillige, hadde hjulpet ham med å klage på behandlingsavslaget. Selv om han nå vil få livsviktig cellegiftbehandling, har han fortsatt problemer. Han trenger stomiutstyr. Det må han betale selv og det koster mange tusen kroner.

Eksemplet illustrerer hvordan begrepet «nødvendig helsehjelp som ikke kan vente» fortolkes ulikt og tilfeldig - det gir rett og slett ikke mening for oss helsepersonell. I rapporten «Vård för papperslösa» konstaterer den svenske Socialstyrelsen at begrepet «vård som inte kan anstå» ikke er forenelig med medisinsk yrkesetikk, ikke er medisinsk formålstjenlig i helsetjenesten og at det utgjør en trussel mot pasientsikkerheten. Nettopp derfor bør begrepet forlates også i Norge.

Mange politikere vil hevde at å tilby nødvendige helsetjenester (det er et begrep som brukes i Pasient- og brukerrettighetsloven) utover akutt hjelp vil føre til at mange migranter vil velge å komme til Norge for å benytte seg av ordningen. En slik påstand finnes det ingen holdepunkter for. Det er snarere slik at vi har god dokumentasjon på at det er de færreste som migrerer for å få helsetjenester. Som helsepersonell er vi vant til at våre vurderinger er basert på fakta, og slik synes vi det skal være for politikere også.

På samme måte er økonomi et mye brukt, men dårlig motargument. Det vil for eksempel være billigere for samfunnet å behandle en diabetespasient i primærhelsetjenesten enn å vente til situasjonen blir prekær og det trengs sykehusinnleggelse, skrive ut pasienten og så vente på neste gang det blir prekært og ny sykehusinnleggelse er nødvendig. Fra et medisinsk perspektiv er det åpenbart at sistnevnte tilnærming ikke ivaretar pasientsikkerheten.

Barn er en særlig sårbar gruppe. Noen er kommet hit som enslige mindreårige, mens andre er kommet med foreldre. Noen barn uten lovlig opphold er født her i landet. Barna bør vurderes som unike individer og gis rettigheter deretter – ikke som en følge av foreldrenes status. Riktignok har papirløse barn økte rettigheter sammenliknet med voksne, men det betyr ikke at utgiftene dekkes slik som for norske barn. Alle barn bør tilbys gratis helsekontroller og vaksiner. Det er et paradoks at vi bruker hundrevis av millioner på å vaksinere barn rundt om i verden (der de er), men ikke når de er her.

Forskriften utgjør et etisk problem for helsepersonell. Dette er bakgrunnen for at Legeforeningen er tydelig i synet på helsetjeneste til papirløse og vedtok i 2013 at: «Rett til helsetjenester må springe ut fra individets medisinske behov, våre internasjonale forpliktelser og ikke innvandringsregulerende hensyn.» Norsk Sykepleierforbund ba på sin side i 2017 myndighetene «sikre at alle flyktninger og asylsøkere som kommer til Norge – også de papirløse - har en reell tilgang til forsvarlige og likeverdige helsetjenester.»

Å kreve at vi som helsepersonell avgrenser hvem vi skal hjelpe basert på innvandringsregulerende hensyn er å be oss gå akkord med vår yrkesetikk. Det er verken det norske helsevesenet eller befolkningen tjent med. Vi oppfordrer norske myndigheter om å gi alle som bor i Norge, uansett oppholdsstatus, reell tilgang til helsehjelp, basert på medisinskfaglige vurderinger, yrkesetiske retningslinjer og menneskerettslige prinsipper.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.