La Jalal få bli i Norge!

Jeg vil oppfordre norske myndigheter til å la Jalal, hans småsøsken og hans mor få bli i Norge, skriver Åsne Seierstad .

BOKHANDLERENS SØNN: Barn med særlige behov må aldri returneres til hjemlandet dersom dette medfører en risiko for livet, eller for lidelser som kunne vært unngått i Norge. Derfor bør Jalal Rais og hans mor, som Dagbladet skriver om 2. januar, få opphold her i landet. Jalal, som er det yngste barnet til Suraya og Shah Mohammad Rais ble født i Stockholm i fjor vår. Han ble født med misdannelser i strupehodet og på stemmebåndet og ble straks innlagt på intensivavdelingen på Karolinska Universitetssjukhus der han fikk operert inn et rør i halsen som fungerer som kunstig luftvei. Fra Stockholm ble han i desember sendt med luftambulanse til Tanum asylmottak i Bærum. Moren kom til Sverige på norsk besøksvisum, dermed blir hennes asylsøknad behandlet i Norge.

DET VAR tilfeldighetene som reddet livet til lille Jalal. Hans far var invitert som æresgjest og hovedtaler av Lillehammer Litteraturfestival. Han reiste med sin høygravide kone, og få dager etter ankomst i Sverige fødte hun i en sønn. Som Jalals halvbror, Turaj Rais sa til Dagbladet 2.januar: Hadde Jalal blitt født i Afghanistan, ville han ikke overlevd. Dermed er det reisen hit som reddet livet til Jalal. Da gutten var en måned gammel, og fremdeles lå med kunstig oksygentilførsel på sykehuset i Stockholm, reiste Suraya og Shah Mohammad Rais med tog til Lillehammer, der Suraya holdt åpningsinnlegget ektemannen var blitt invitert til Norge for å holde, før hun neste dag dro alene tilbake til sin syke sønn, og har siden tilbrakt all sin tid sammen med ham.Afghanistan har vært herjet av krig gjennom snart tre tiår. Landet mangler grunnleggende forutsetninger for å ta seg av spesielt sårbare grupper, som funksjonshemmede barn eller barn som trenger utstrakt medisinsk oppfølging.

JEG VIL OPPFORDRE norske myndigheter til å la Jalal, hans småsøsken og hans mor få bli i Norge. Alle som trenger beskyttelse i henhold til FNs flyktningkonvensjon bør få opphold her i landet. Dersom søkerne er syke må de få den pleien de trenger, ikke minst er det en selvfølge at syke barn får all den hjelp vårt velstående land kan gi dem. Norske myndigheter har dessverre tidligere tvangsreturnert flere alvorlig funksjonshemmede barn til blant annet Kosovo til tross for at FNs Høykommissær for flyktninger har bedt om at slike returer ikke må finne sted. En seks år gammel, alvorlig multihandikappet jente døde i januar 2005, bare noen måneder etter tvangsretur fra Norge. Dette må ikke skje igjen. Helsetilbudet i Afghanistan er delvis rasert og svært dårlig gjenoppbygd. Hvert fjerde barn dør før det blir fem år, og barnedødeligheten er bant den høyeste i verden. Jalal kunne dessverre blitt et tall i denne statistikken dersom han hadde blitt født i Afghanistan. Barseldødeligheten, både for mor og barn, er også blant den høyeste i verden, og en undersøkelse viser at hver tiende kvinne kan regne med å dø i barsel. Denne triste statistikken er grunnen til at jeg valgte å dele min gave til Afghanistankomiteen med en halv million for å bygge skole og en halv million til utdanning av jordmødre. Men selv den beste jordmormorutdanning i regi av Afghanistankomiteen ville ikke ha kunnet redde Jalal Rais. Han trenger høy medisinsk ekspertise for å kunne få et godt liv. Hans behov for medisinsk tilsyn er så stort at et afghansk sykehus vanskelig kan hjelpe ham. I Norge har vi denne ekspertisen, og det er vår plikt og etiske ansvar å dele med mennesker i nød. Jalal er avhengig av oksygentilførsel og på asylmottaket der han nå bor med sin mor, to eldre søsken og en voksen halvbror, får han tilsyn av sykepleier døgnet rundt.

JEG FORSTÅR AT fortvilte mennesker må bruke alle tilgjengelige midler for å kunne gi et sykt barn den omsorgen det trenger, og jeg vil ikke her gå inn å diskutere hvorvidt Rais\' kone nummer to og hans nesteldste sønn er truet i Afghanistan. Heller ikke i hvilken grad Rais selv og eldstesønnen, som spiller en langt mer fremtredende rolle i min bok, og som har valgt ikke å søke asyl, også skulle være truet. Når det gjelder Dagbladets forside-tittel «Åsne splitter familien» som sto til saken 2.januar, er den er vanskelig å kommentere utover dette: Jeg har ikke hatt anledning til å bestemme Shah Mohammad Rais\' ulike disposisjoner av sin egen familie, like lite som jeg har hatt anledning til å bestemme norsk asyl- og utlendingspolitikk eller å rå over myndighetenes gjentatte avslag på Rais\' visumsøk-nad etter at hans kone og fire av hans åtte barn søkte asyl i Norge. Uansett hva man måtte mene om familien Rais, i hvilken grad de er asyltrengende og hvem som har skylden for at familien er splittet, er det vår plikt å hjelpe et barn med en livstruende sykdom. Det er et minimum av anstendighet å gi moren og barnet opphold i vårt velferdssamfunn, og dermed ro slik at gutten skal få forutsetninger for å vokse opp og bli frisk.