DEN LILLE UTFORDRINGEN: Det er sant at mange barn og unge knuges av vonde følelser. Men at julenissen maner til litt ettertanke ved å spørre om de har vært snille, kan neppe skade. Foto: Shutterstock/Scanpix
DEN LILLE UTFORDRINGEN: Det er sant at mange barn og unge knuges av vonde følelser. Men at julenissen maner til litt ettertanke ved å spørre om de har vært snille, kan neppe skade. Foto: Shutterstock/ScanpixVis mer

Debatten om julenissen

- La julenissen spørre om barna har vært snille

Man har ikke vondt av litt ettertanke.

Kommentar

Skaper det for mye stress å spørre barn om de har vært snille?

Ja, mener småbarnsmor og PP-rådgiver Ellen Elisabeth Dittmann-Monsen, som denne uken skrev et innlegg på NRK om at julenisser burde slutte å spørre om det er noen snille barn til stede.

Dermed blander hun også sammen en kornete pepperkakedeig av to diskusjoner som egentlig bør holdes adskilt. På den ene siden kan vi diskutere presset å være perfekt, som mange barn og unge kjenner på. På den andre side finnes samtalen om hva som er en fin måte å oppføre seg på i møte med andre.

Noe av det som gjør Julenissen til en skikkelse barn både gleder seg til å møte og er sjenerte for, er nok at han både er velkjent og fremmed, og at han sitter på en viss makt. Nissen har gavesekken med seg, men det ligger en dramaturgi der, en liten dirring i luften: Hva om han ikke gir dem fra seg? Likevel er nok de fleste barn på det rene med at spørsmålet om de har vært snille, er en del av et rituale.

Historisk var nissen en skikkelse som kom med både belønning og straff, men i de senere år er det knapt noen smårolling som har opplevd at årets gaver har blitt inndratt på grunn av moralske anmerkninger. Det at det likevel finnes et slags passord, at de skal svare «ja» på spørsmålet om de har vært snille, kan likevel være en slags påminnelse om å tenke etter på hvordan man egentlig har tedd seg på en dag da gevinsten for å være barn er som størst. Jeg tror ikke den lille ettertanken er til skade.

For de små stikkene av dårlig samvittighet, som man får jevnlig gjennom hele livet, er nyttige og ofte nødvendige. De får oss til å sette oss i andres sted, og ta til oss at det vi sier og gjør har konsekvenser. Det kan såre andre, eller gjøre livet vanskeligere for dem. Skyldfølelse i passelige doser gjør også at man kan få empati for andre som gjør større eller mindre feil. Å føle at man har gjort noe man ikke burde er å ta del i en stor, felles menneskelighet.

Mange barn kjenner på følelser av skyld og skam som knuger dem ned, som er fatalistiske og overdimensjonerte. Noen kan føle skyld for noe de ikke kan påvirke, som for at foreldrene er i dårlig humør. Dårlig samvittighet kan påføres. Og der noen skammer seg for mye, skammer andre seg for lite. De valser ubekymret videre etter å ha utnyttet eller utslitt omgivelsene. Men slike følelser er det opp til de som omgir barna i det daglige å snakke med dem om. Små, moralske utfordringer er noe man må venne seg til å kunne håndtere. Julenissens spørsmål er ikke det siste sådanne barna kommer til å få.

Oppdragelse i slike spørsmål kan ikke skyves unna selv om dagens barn opplever mye de synes er krevende. I mange tilfeller er det ikke lett å se hva som er det beste å gjøre. Men jevnt over er det nå bedre å være omtenksom enn å være egoistisk, å ta hensyn til andre snarere enn å ture frem, og det å kjenne det nappe når en blir konfrontert med dette, er noe av det som gjør folk snillere.

Ønsket om å ville beskytte barn bør ikke bli så sterkt at de beskyttes mot følelsen av å ha kommet til kort iblant, av at de kunne handlet klokere og vennligere. Tanken om hva slags voksne vi da ville fått, kan skremme julestemningen ut av noen hver.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.