Skandalekongen: Den siste tiden er det kommet fram flere historier kong Carl Gustafs utsvevende liv. «Vi bør avvikle systemet med kongehus, og erstatte kongen med en folkevalgt president», mener SV-politiker Hallgeir Langeland. Foto: Anders Wiklund/Scanpix
Skandalekongen: Den siste tiden er det kommet fram flere historier kong Carl Gustafs utsvevende liv. «Vi bør avvikle systemet med kongehus, og erstatte kongen med en folkevalgt president», mener SV-politiker Hallgeir Langeland. Foto: Anders Wiklund/ScanpixVis mer

La kongene få fred

Norge bør bli republikk for å beskytte de kongelige.

Boka «Den motvillige monark» kom ut i Sverige i høst. Boka skildrer svenskekongelige nakenfester, besøk på strippeklubber, utroskap og elskerinner. Fredag denne uka lanseres boka «Den Svenske Gudfadern». I forbindelse med lanseringen hevder pornoklubbeier og torpedo Mille Markovic at han sitter på skandalebilder av svenskekongen.

Jeg synes synd på Carl Gustaf. Riktignok har han en unik evne til å plassere begge sine kongelige bein i trøbbel. Men det er lett å glemme at Carl Gustaf er en mann som aldri fikk sjansen til et velge et vanlig liv, som ble tvunget inn i et liv hvor sexskandaler ville forblitt der de hører hjemme, nemlig i det private rom, og hvor eventuelle ulovligheter ville blitt en anonym bot eller en diskret soning, slik det er for de fleste andre.

Dagens monarker lever i et permanent flombelyst bur. Det er ikke bare konger som vanskelig kan gå på fotballkamp, kino, kafé uten å bli gjenkjent, ropt til, tatt bilde av, eller få slengt kommentarer etter seg: Politikere, skuespillere, Paradise Hotel-deltakere og Fredrik Skavlan. Disse må gjerne si det er slitsomt aldri å få slippe unna seg selv. Men de aller fleste av dem valgte det selv. Til forskjell fra dem, har de kongelige aldri valgt dette livet. De har arvet en jobb, et bur, et liv i full flombelysning, hvor ingen hudfold er privat, og hvor hver eneste bevegelse har nyhetspotensiale.

I Norge lever vårt kongehus under det samme offentlighetsåket. Jeg husker fortsatt da Kong Harald ble kreftoperert i 2003 og fikk ny urinblære. Da kunne løssalgsavisene tegne og fortelle i detalj - over dobbeltsidige oppslag - hvordan inngrepet skulle gjøres, hvor legene gikk inn, og med hva slags utstyr. Jeg ble matt. Trenger vi å vite dette? Hvorfor er dette viktig? Og ikke minst: Hvordan føles det å bli operert i underlivet på direkten foran øynene på fire millioner nordmenn?

Å være kongelig er å leve på en slik måte at selv det helt private blir offentlig, og det som burde vært uvesentlig får nasjonal karakter. Skandalene fra Sverige illustrerer dette. Og jeg er oppriktig bekymret over at vår egen kronprins Haakon går hvileløst rundt og venter på å tre inn i dette syke systemet. En sunn, ung mann med forbilledlig interesser for rettferdighet og kampen mot rasisme skal i femti år framover bli intervjuet om fester, damer han har snakket med og om venner som kjørte på rødt lys. Pressen skal i tiår etter tiår få snekre enorme dansegulv for å demonstrere sin uutholdelige grunnhet, til glede og lyst for enhver som måtte ha et snev av kikker i seg. Fordi han ble konge.

Derfor bør vi avvikle systemet med kongehus, og erstatte kongen med en folkevalgt president som kan kastes av folket. Som selv kan velge om han eller hun vil stille til valg.

Av hensyn til demokratiet. Og av hensyn til de kongelige selv. La kongene få fred.