Er det virkelig «moderne» å svekke fagforeningenes mulighet til å verne og ivareta egne medlemmer? Er det «familievennlig» å presse gjennom flere søndags- og helgevakter? Og er det så «fleksibelt» å risikere arbeidstidsordninger som kan gå på helsa løs for mange? Fleksibiliteten har sine grenser, også for seigmenn og seigdamer i arbeidslivet.

Regjeringen legger nå opp til å flytte ansvar og makt bort fra ansatte og tillitsvalgte. Arbeidstidsordninger utover Arbeidsmiljølovens grenser, avtales i dag med fagforeningene, og forbundene sentralt har det siste ordet.

Ifølge arbeidsminister Eriksson er dette en tvangstrøye. Han vil derfor at makten skal flyttes bort fra fagforeningene sentralt, og at Arbeidstilsynet i framtida skal ha det siste ordet.

Lokale tillitsvalgte skal fortsatt være med i prosessene. Det er bra. Vi har mange dyktige tillitsvalgte som gjør, og vil gjøre, en god jobb. Men det er likevel slik at en fagforening sentralt i større grad har et overordnet blikk, blant annet på forskning om lengre arbeidsperioder, nattarbeid og skiftordninger, og hvilken virkning dette på langt sikt kan ha på den enkelte arbeidstakers helse.