ANONYMITETSKRAVET: Strafferetten er ingen arena for kamp mellom offer og påstått gjerningsmann, skriver John Christian Elden. Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet
ANONYMITETSKRAVET: Strafferetten er ingen arena for kamp mellom offer og påstått gjerningsmann, skriver John Christian Elden. Foto: Christian Roth Christensen / DagbladetVis mer

La meddommerne i fred!

I et demokrati anser vi det som viktig å ha et rettssystem der folket har avgjørende innflytelse før statens maktapparat påfører noen straff.

Meninger

Vi oppfordrer hvert fjerde år vanlige folk om å melde seg til tjeneste og utføre sin borgerplikt. Denne plikten består etter domstolloven §100 i å dømme så som rettest og sannest å være etter egen overbevisning innenfor rammene av norsk lov. Til den enkelte straffesak trekkes meddommere eller jurymedlemmer ut etter tilfeldighetsprinsippet med like mange av hvert kjønn. Det er straffbart å unndra seg tjeneste som meddommer, og et ugyldig forfall straffes normalt med rettergangsbot.

For to århundreder siden fikk vi en jurylov som tillot og lovbestemte at de som gjorde tjeneste i de alvorligste straffesakene - jurysakene - ikke skulle behøve å oppgi utad hva de stemte i skyldspørsmålet. Juryen skulle fremstå som et enhodet troll der det eneste som skulle forlate juryrommet var om de samlet svarte "nei" eller "ja med mer enn 6 stemmer". Dersom ikke minst 70% av jurymedlemmene var overbevist om straffeskyld, skulle det kollektive svaret være nei. Både det strenge beviskravet og kravet til et kvalifisert flertall skulle sikre at idealet om at rettssamfunnets største dyd var å ha garantier mot at noen ble dømt uskyldig. "Det er bedre at 10 skyldige går fri enn at 1 uskyldig blir dømt" nikker alle på hodet av. Slik må og vil vi jo ha det. Strafferetten er ingen arena for kamp mellom offer og påstått gjerningsmann. Strafferetten skal bare brukes når det er helt sikkert - hevet over enhver rimelig tvil - at noen er skyldige.

Anonymitetskravet ble særlig begrunnet i at ingen lekdommere skulle behøve å frykte hevn eller represalier fra de tiltalte dersom de fant dem skyldige. At staten som "motpart" i straffesaker skulle være ubehagelige ved frifinnelse, hadde ingen tenkt tanken på.

Jeg deltok i 2010-2011 i en offentlig utredning om lekdommerordningen i Norge. Vi avga NOU 2011:13 som omhandler ankeordningen. Vi fikk gjennomført en undersøkelse blant meddommerne og jurymedlemmer om hvorvidt anonymiteten bør opprettholdes i de alvorlige sakene. Over halvparten av de som gjør tjeneste som lekdommere ønsker å være anonyme med hensyn til sin stemmegivning. Mange var likegyldige. Kun 6% synes det er en fordel at navnene opplyses. I innstilingen skriver vi bl.a.:

"Avgjørende for at ordningen med anonymitet ønskes videreført, er hensynet til frie overveielser under rådslagningen. Anonymitet verner mot opinionspress i forkant og mot negative reaksjoner i etterkant av saken, og gjør det derfor mindre belastende å treffe upopulære avgjørelser. Særlig viktig er dette når det tas stilling til bestemmelser av skjønnsmessig karakter, og i sær det strafferettslige beviskrav. Behovet for å legge til rette for frie overveielser er formodentlig størst i de alvorlige straffesaker, saker som også er de som i hovedsak vies offentlig oppmerksomhet. Det at medlemmer av lagretten har bekymringer som de ovennevnte vil - uavhengig av om det er grunnlag for disse - kunne tenkes å virke negativt inn på rådslagning og stemmegivning om anonymitetsordningen ikke videreføres. "

Skal noen fortsatt ønske - og makte - å gjøre tjeneste ved å yte sitt beste og gi en samvittighetsfull vurdering, kan vi ikke ha en lynsjemobb av aktivister som ikke har vært tilstede i retten, som måtte mene de som har avgjort tar feil og bør utsettes for represalier eller sjikane.

Herunder må vi huske at det alltid er fagdommerne som skriver dommen - også på vegne av meddomerne hva enn de er i flertall eller mindretall. Er formuleringene dårlige, behøver det ikke være noe feil med meddommernes tankegods. Når grov uaktsomhet ikke synes vurdert, er det fagdommernes ansvar å sørge for at alt vurderes av alle dommerne og formuleres på en forsvarlig måte i dommen.

I den mye omtalte voldtektssak fra Hemsedal mener mange mye. Selv har jeg gitt uttrykk for at jeg ved å lese meddommernes avgjørende bevisvurdering holder det sannsynlig at Høyesterett ville kommet til at de tiltalte hadde opptrådt grovt uaktsomt, og derfor kunne vært domfelt. Det er ren rettsanvendelse og saken ville vært godt egnet til å trekke de prinsipielle juridiske grensene for hva som er grov uaktsomhet i en voldtektssak. Hvis domsgrunner ellers er inkonsekvente, uforståelige eller i strid med sunn fornuft, kan en dom ankes til opphevelse på saksbehandlingsfeil. Det er derfor vi har krav til domsgrunner. Det er imidlertid opp til statsadvokaten og riksadvokaten hva de vil prøve for Høyesterett, og her valgte de i stedet å godta dommen på vegne av "We the People" - folket. Kanskje ligger det mer under enn vi avislesere kjenner til og hva som fremgår av dommen. Hvis Høyesterett i stedet for selv å avsi dom hadde opphevet lagmannsrettens dom, måtte påtalemyndigheten for tredje gang ha forsøkt å få en domfellelse i lagmannsretten. Kanskje trodde de ikke på det? Jeg vet ikke. Jeg var ikke der. Hverken i Hemsedal eller i lagmannsretten.

Jeg har vært med på voldtektsanklager der fagdommere ville frifinne, men hvor de ble overstemt av lekdommere. Jeg hørte ikke lynsjemobbens angrep mot lekdommerne i den saken. Et systems berettigelse kan vanskelig være avhengig av hvilket konkret bevisresultat de kommer til.

Om en part er uenig med lagmannsretten, får parten som er uenig og mener å ha rettslig grunnlag for det, heller anke. Så får Høyesterett - ved navngitte profesjonelle dommere - treffe den endelige avgjørelsen som de må stå for. Og de står vanligvis godt.

Dette innlegget ble først publisert på John Christian Eldens egen blogg.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook