GAMMEL KJEMPE: Neil Young med håret og fortida blafrende i vinden. Med seg hadde han Crazy Horse, som han har spilt sammen med siden 1968. Billy Talbot på bass og Ralph Molina på trommer har vært med hele veien. Gitaristen Frank «Poncho» Sampedro sluttet seg til bandet I 1975.
Foto: Fredrik Varfjell / NTB scanpix
GAMMEL KJEMPE: Neil Young med håret og fortida blafrende i vinden. Med seg hadde han Crazy Horse, som han har spilt sammen med siden 1968. Billy Talbot på bass og Ralph Molina på trommer har vært med hele veien. Gitaristen Frank «Poncho» Sampedro sluttet seg til bandet I 1975. Foto: Fredrik Varfjell / NTB scanpixVis mer

La meg være Young

Neil Young åpnet med Beatles, norsk flagg og «Ja, vi elsker».

KONSERT: Neil Young stilte med den rene teaterforestilling I Oslo Spektrum i går. Kulissene fortalte hva det handlet om; en lengsel tilbake til svunne tider.

Videoskjermene var dekket av 50-talls tv-innramminger. På scenen sto gammeldagse, postrede koffertkasser (med merkelapper fra Canada), som viste seg å inneholde Fender-forsterkere. Før musikerne kom på plass, virret en gjeng scenearbeidere omkring med grått, strittende hår og lagerfrakker, som spøkelser fra den gangen studioteknikerne gikk kledd slik.

Til og med en indianer i helfigur skåret ut i tre sto i utkanten av kulissene. Og til slutt ble en gammeldags radiomikrofon senket over scenen, glitrende som en diskokule i alle regnbuens farger.

«Ja, vi elsker» Dermed dundrer The Beatles, fra høyttalerne, med «A Day in the Life», spilt helt ut, før et norsk flagg senker seg på bakveggen og scenearbeidere, band og det hele stemmer i med «Ja, vi elsker», Neil Young med hatten over brystkassa.

Det hele så forbløffende at publikum intuitivt reiser seg og synger med. Alt dette før Neil Young og bandet dundrer løs med «Love and Only Love», som et minne fra den tida da alle drømte om blomster og kjærlighet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Og mer skal det bli. Etter kraftfulle versjoner av «Powderfinger» og «Psychedelic Pill», kommer «Walk Like a Giant», sangen om den gangen vi var kjemper og sloss for en bedre verden, men ikke kom helt i mål.

Munnspill og gitar Avslutningen blir et knusende rekviem over tapte muligheter, med gitarslag som kanonsalver, i en lang sekvens der søppel blir blåst utover scenen, mens bilder og utrop fra Woodstock blander seg med gitarer som skurrer som et jordskjelv i en tilsynelatende evighet.

Konklusjonen kommer med den uutgitte låta «Hole in the Sky», før Young ifører seg kassegitar og munnspill og glir inn i sin sedvanlige akustiske sekvens. Først «Human Highway», før anslagene til «Heart of Gold» utløser et brus i salen og ny allsang. Deretter tar han «Railroad Town», som jeg ikke kan se at han har gjort før på «Alchemy»-turneen. Så synger han sannelig «Blowin' in the Wind», som om ingenting skulle ha skjedd. Nostalgi? Resignasjon? En uvilje mot å hive de gamle drømmene over bord? Ikke så lett å vite. Neil Young er uansett kongen på haugen.

Han setter seg ved pianoet og synger «Singer Without a Song», også uutgitt, mens ei jente med gitarkasse går omkring på scenen og understreker teksten. Før hun forsvinner og Neil Young & Crazy Horse er tilbake som rømlinger fra en spagettiwestern og kjører løs sine akkordbaserte feedback-soloer i «Ramada Inn». På dette tidspunktet måtte Dagbladets utsendte forlate arenaen for å nå deadline, og gikk dermed glipp av de fem, seks resterende låtene i showet.

Blåser i vinden For en gjeng. Neil Young, det gamle, svartkledde cowboy-trollet; han nekter å gi opp. 67 år gammel, men drømmene, gitaren og hatten kan ingen ta fra ham. Og svaret? Det blåser vel kanskje mer i vinden enn noensinne. Lørdag kveld spiller Neil Young og Crazy Horse på Bergenhus festning på Koengen i Bergen.