La Munch være portalfiguren

Rett før jul kom den nye stortingsmeldingen om arkiv, bibliotek og museer. Der foreslås det at seks eksisterende kunstinstitusjoner skal samordnes til et nytt nasjonalt kunstmuseum, med base i området ved Tullinløkka i Oslo. Nasjonalgalleriet, Museet for samtidskunst, Henie Onstad Kunstsenter, Arkitekturmuseet, Kunstindustrimuseet og Riksutstillinger skal slås sammen.

Begrunnelsen for å lage en slik stor enhet er ifølge Kulturdepartementet at den gir mulighet for større grad av helhetstenkning, bredere fagmiljø og større faglig tyngde overfor museer i utlandet. Dessuten betyr det at felles funksjoner som magasinering, konservering, bibliotek og personalforvaltning kan rasjonaliseres.

Det er utvilsomt flukt over departementets vyer, og ingen skal anklage dem for å være redde for å ruske opp i fastgrodde institusjonelle revirer. Umiddelbart er det allikevel vanskelig å se hvordan et nybygg på Tullinløkka som forbinder dagens Nasjonalgalleri og Historisk museum - samt Henie Onstad Kunstsenter på Høvik - skal kunne romme alle disse institusjonene på en tilfredsstillende måte. Med stort sett gammel bygningsmasse ser det for eksempel ut til at samtidskunsten fortsatt vil måtte belage seg på arkitektoniske kompromissløsninger.

Sånn sett kan denne planen fortone seg som en sparepakke, hvor man forsøker å løse for mange problemer på en gang. Et annet spørsmålstegn: med de ledelsesmessige problemer flere av museene har hatt de senere årene, er det ikke lystelig å tenke seg tilsvarende konflikter utspilt innenfor rammene av en slik koloss av en institusjon, forstørret fem- seks ganger til noe som ville lamme det meste av norsk museumsverden på kunstsiden. Uansett hva man mener er det positivt at en slik melding ligger på bordet. Ikke minst gir dens klare føringer et konstruktivt utgangspunkt for å diskutere alternative måter å tenke omkring dette på.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Et interessant moment er at planen overhodet ikke nevner Munch-museet. Med et så stort grep skulle man tro at det ville være nødvendig å reflektere også over Munch-museets plass i det hele. Etter min mening er det nettopp med Munchs verk man må begynne hvis man vil tenke nytt om våre kunstmuseer. Man bør stille det enkle, men grunnleggende spørsmålet: Hva er det viktigste vi har å by på når det gjelder nyere kunst her i landet? Svaret vil med nødvendighet bli Munch. Han er den eneste billedkunstner av ubestridelig verdensformat vi har. Sagt anderledes: i motsetning til en del andre land har vi mirakuløst nok fostret en moderne maler av verdensformat de siste hundre år, som folk fra hele verden kommer for å se. Den fantastiske gaven Munch etterlot seg har imidlertid blitt forvaltet på en perspektivløs måte. Potensialet som ligger i hans verk, har ikke blitt tatt vare på i tilstrekkelig grad. Rammen dagens Munch-museum utgjør står overhodet ikke i forhold til den internasjonale betydning Munchs verk faktisk har og vil kunne ha i fremtiden. Dette gjelder både det arkitektoniske, utstillingsmessige, forskningsmessige og formidlingsmessige.

Per i dag lånes Munchs verk ut for penger til utenlandske museer verden over uten at det norske kunstpublikummet får noe tilbake i form av utstillinger av tilsvarende viktige kunstnere. Dette er intet mindre enn en kulturpolitisk skandale! Dette kunne og burde en ny museumsplan gjøre noe med. Det hører i dag til sjeldenhetene at vi i Norge mottar større utstillinger med moderne mestre som f.eks. Giacometti, Rothko, Pollock eller Mondrian for å nevne noen utstillinger som nylig har turnert i Europa og USA. Munch-museet har verken plass, kapasitet eller kompetanse til å bringe slike utstillinger til Norge. Det er ikke slik organisert. Et annet problem er at Munchs verk er splittet i to mellom Munch-museet og Nasjonalgalleriet. Vi trenger et nytt museum som kan samle hele Munchs verk og forvalte det på en fremtidsrettet måte. Et museum som sørger for at norsk kunstpublikum får viktige utstillinger tilbake som ellers ikke ville vært innen rekkevidde.

Med dette som utgangspunkt kunne man tenke seg et nytt nasjonalt museum for moderne kunst bestående av tre enheter: et Munch-museum, et museum for 1900-tallets modernisme (basert på Nasjonalgalleriets og Samtidskunstmuseets samlinger) og et museum for samtidskunst. Denne modellen står ikke i motsetning til Kulturdepartementets ønske om å samle en del av museene på Tullinløkka, men den peker på at dette ikke er nok hvis vi vil ta et kulturelt ansvar for den spesielle verdien som ligger i Munchs bidrag til verdenskunsten. Ovennevnte modell gjør Munch til en portalfigur for våre samlinger av moderne og samtidig kunst, og markerer hans posisjon som kunstner av internasjonal betydning. Hans verk er en avgjørende del av forrige århundres kunsthistore, samtidig som det i høyeste grad er relevant i forhold til dagens kunst. Rent kunsthistorisk og musealt vil det være et riktig grep å understreke begge disse momentene - hans store historiske betydning og hans fortsatte aktualitet. Dette gjør man ved å gi hans verk et skikkelig bygg og samtidig bringe det i berøring med samtidens uttrykk. Den kunsthistoriske periodeinndelingen i denne modellen tilsvarer den som både Moderna museet i Stockholm og Louisiana bygger på. Nasjonalgalleriet ville ut fra dette dekke tiden frem til slutten av 1800-tallet.

Munchs verk vil gi et slikt museum tydelig identitet og internasjonal tyngde. Dette kan effektivt brukes i arbeidet med resten av dets samling - sikre utveksling av utstillinger, skaffe donasjoner osv. Direktørjobben vil være interessant på et internasjonalt nivå og det vil bli mulig å utvikle et topp-kompetent forskningsmiljø innenfor moderne kunst, med større ressurser og spennvidde enn det disse museene besitter i dag. Som enmanns-museum fungerer Munch-museet på mange måter som et isolat for Munchs verk. Forskningen omkring Munch i Norge og tilgang til kilder har i altfor stor grad blitt monopolisert av et lite og innelukket fagmiljø. Et nytt museum vil ikke minst gjøre det mulig for publikum å se Munch i sammenheng med andre kunstnere. Dette kan åpne for nye måter å forstå hans verk på. Med et nytegnet museum vil man endelig kunne se Munchs malerier i en arkitektur som løfter dem og gir dem optimale betingelser ut fra dagens museumsstandard. Et nytt museum vil også ha de fasiliteteter som trengs for å presentere dagens kunst på en profesjonell måte, med dens utall av medier, mediekrysninger og bruk av ny teknologi. Samtidskunst stiller helt andre tekniske krav enn eldre kunst og trenger en arkitektur som er bygget spesielt for dette formålet (noe et kompromiss på Tullinløkka høyst sannsynlig ikke vil gi rom for). Den visuelle utforskning og meningsskaping som foregår i billedkunsten trenger rom og muligheter til å utfolde seg på egne premisser.

I våre nordiske naboland har politikerne så langt vist en langt mer offensiv holdning når det gjelder det å gi den moderne og samtidige kunsten muligheter og å se dens betydning. Kiasma i Helsinki og Moderna museet i Stockholm har ettertrykkelig satt Sverige og Finland på kulturkartet. Satsning på kunst og ny arkitektur har vist seg å ha positive ringvirkninger på mange områder. Guggenheim-museet i Bilbao er et mye omtalt eksempel. I fremtidens kunnskaps- og opplevelsesbaserte samfunn vil den kollektive historien museer skaper være avgjørende for vår kulturelle identitet. Kanskje ennå viktigere enn i dag. Den måten politikerne nå løser museumskabalen på har konsekvenser for hvordan historien om kunsten i Norge skal fortelles og hvordan det kunstneriske arvesølvet kan bli tatt vare på inn mot neste århundre. Da må man ta utgangspunkt i det beste og mest enestående man har.

Det er bygget et utall nye samtidskunstmuseer i Europa, USA og Japan de siste tyve - tredve år. En svakhet ved mange av dem er at de ofte inneholder det samme og forteller den samme historien. Munchs verk ville nettopp kunne være med på å gi et slikt museum og dets samling en identitet som skiller det fra andre museer. Det ville gi oss noe som ikke finnes noe annet sted.

MUNCH-MUSEET rommer kunsten til den eneste norske billedkunstneren av ubestridelig verdensformat, hvorfor ikke bruke det når det skal bygges nytt museeum.