Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

LEDER

Norsk forskning:

La norske forskere være fri

Norges forskningsråd vil styre norsk forskning i instrumentell retning med sitt nye strategiutkast. De burde hegne mer om letingen etter kunnskap ingen ennå vet at de trenger.

UFRITT: Norges forskningsråd har kommet med et utkast til ny strategi som legger sterke føringer på forskerne. Foto: Shutterstock / Scanpix.
UFRITT: Norges forskningsråd har kommet med et utkast til ny strategi som legger sterke føringer på forskerne. Foto: Shutterstock / Scanpix. Vis mer
Meninger

LEDER: Dette er en lederartikkel fra Dagbladet, og gir uttrykk for avisas syn. Dagbladets politiske redaktør svarer for lederartikkelen.

Norges forskningsråd har hvert år ansvaret for ti milliarder av pengene til det offentlige Norge. De skal rådet fordele på de forskerne og forskningsprosjektene de finner verdige. Det er uhyre viktig at en slik institusjon er åpen, vidsynt, og pålitelig i forsvaret for mangfoldig og fri forskning.

Derfor er det bekymringsfullt å lese forskningsrådets utkast til strategi for 2020-2024, som nå er ute på høring. Det er et underlig aktivistisk dokument preget av ideologisk iver, på en måte som ikke sømmer seg en institusjon som skal ivareta alle fag. Dokumentet åpner med å forkynne hvor viktig det er å verne om forskningens uavhengighet, for så å legge opp til et løp som på ingen måte legger til rette for uavhengig forskning.

At Forskningsrådet er opptatt av at forskningen skal bidra til en bærekraftig fremtid er forståelig og nødvendig. Men å legge så sterke føringer på forskerne som forskningsrådet nå gjør, er problematisk. I det hele tatt er det bekymringsfullt at dokumentet hilser et instrumentelt syn på forskningen velkommen.

Det snakkes om hvor viktig det er å «sikre at Norge er attraktivt for investeringer fra et stadig mer kunnskapsbasert og globalt orientert næringsliv», å skape «nye næringsmuligheter» og miljøer som «når opp i den internasjonale konkurransen om talenter og midler», og at norsk teknologi skal kunne «ta internasjonale markedsandeler». Fagene som ikke er direkte knyttet opp til disse målene blir i stor grad forbigått. Det samme er tilfellet med grunnforskningen; den livsviktige letingen etter kunnskap ingen ennå vet at de trenger.

Også internasjonalt er forskningens uavhengighet under press. Nylig gikk Mauro Ferrari av som president for det europeiske forskningsrådet, etter en enstemmig mistillitserklæring. Ferrari ville ha forskningsrådet til å sette store ressurser inn på å bekjempe coronaepidemien, mens motstanderne hans pekte på at institusjonens mandat er å hegne om forskning som forskerne selv tar initiativ til, og at det fantes andre programmer for tematisk forskning. Den prinsipielle uenigheten var så stor at Ferrari ikke kunne fortsette.

Forskningsrådet er ikke et politisk organ, og de som setter denne kursen, kan ikke avsettes i valg. Dersom denne strategien blir stående, er det et skritt i retning av et byråkratvelde i forskningen, der retningen stakes ut av folk som ikke blir gått etter i sømmene slik politikerne eller forskerne selv blir. Forskningsrådet bør ikke bare revidere strategien sin, de bør også spørre seg selv om hvordan de kunne sende et dokument med så problematiske sider ut i verden og forvente bifall.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!