La norsken dø ut

Språk er viktig, det er derfor Dagbladets holdning blir så smålig.

Regjeringa presenterer til våren planen som skal sørge for at 4,7 millioner nordmenn for all framtid skal fortsette å prate et språk 6,6 milliarder mennesker ikke forstår. Sjefssynser Gudleiv Forr fastslo i Dagbladet fredag at det er på høy tid. Ellers vil vi sakte, men sikkert gå over til et språk verden skjønner. Og enda verre - det kan vise seg å bli mandarin og ikke engelsk.

Lørdag fulgte avisas leder (antakelig skrevet av samme Forr) med å slå på krigstrommene for norsk språklig forsvarskrig. Argumentasjonen er at siden norsk er viktigst i dag, så bør det være det i framtida også.

Det er ikke vanskelig å nøre i norsk nasjonalisme når det kommer til målføre, særlig ikke når det er kineserfanden som males på veggen. Og det fins mange gode argumenter for å beholde norsk. Spørsmålet er om ikke fordelene med et verdensspråk langt overgår ulempene.

I vår femtusenårige historie har selve det menneskelige prosjektet vært å nærme oss hverandre, å innlemme bevisstheten vår i stadig større grupper, å avdekke og trekke sammen alle deler av kloden. Fra vår lojalitet til stammen, til byer og regioner, til nasjonalstater og verdensdeler. Vi har i et drøyt århundre levd i nasjonalstatens tidsalder, og vi står nå foran det neste steget. Er et vedtak om kjempe med nebb og klør for at ikke nasjonalspråket vårt skal utvikle seg, den riktige avgjørelsen i dag?

For det handler ikke om å bytte over natta, slik nordiske språkkrigere gir inntrykk av når Vigdis Finnbogadottir sier at “på sitt morsmål kan man si hva man vil, på et fremmedspråk kan man bare si hva man kan.” Spørsmålet er om vi skal la denne utvikla skje naturlig i retning av engelsk. Ingen er vel i dag lei seg for at nordmenn ikke snakker det samme målet som Harald Hårfagre samlet Norge med, selv om jeg riktignok kjente en professor som forbannet rettskrivningsreformen av 1938 fordi folk ikke lenger klarer å lese Ibsens originaltekster.

Men hva er så fordelen med at vi alle prater det samme språket - om det nå så er engelsk, mandarin eller zulu for den saks skyld. Jeg tror det vil være det viktigste bidraget til at vi skal få en felles identitet, fordi ingenting er så avgjørende som hvordan du prater for hvordan du blir ansett. Selv det svarteste ansiktet blir klasket på ryggen som ekte nordmann bare han snakker reint fordi han er adoptert eller har bodd her lenge nok. Jeg har tilbrakt mesteparten av livet mitt utenfor Trøndelag, men fordi jeg vokste opp der og fikk dialekta derfra, vil andre nordmenn for all tid hefte merkelappen “trønder” på meg.

I dag lar vi barn sulte i hjel, kvinner bli gjengvoldtatt i krig og menn bli torturert og slaktet, ene og alene fordi de har feil pass. I nasjonalstatens tidsalder toer vi hendene for det som skjer med medmennesker innenfor andre territorialgrenser. Vi spør om nordmenn kom til skade i naturkatastrofen. Det er ok i dag, men framover kan vi utvikle empatien vår og kanskje strekke nestekjærligheten forbi tollmuren.

Jeg har vært så heldig å få besøke 53 land, og jeg har opplevd enorm velstand og nesten ubeskrivelig armod. Disse møtene er noe av det som har påvirket meg og utviklet meg mest som menneske. Det å kunne sitte ned med en person på den andre siden av kloden og dele opplevelsen av å være menneske. Men dessverre snakker som regel ikke verdens fattige flertall engelsk. Kanskje står hun med handa ut når du passerer, kanskje forsøker dere noen overflatiske gloser, og ingen blir særlig klokere.

De møtene som virkelig har påvirket meg har vært i land der alle snakker bra engelsk. Som da vi kjørte innover en bortgjemt dal i Swasiland. Stanset og pratet med en familie som hadde en jordlapp, noen husdyr og et hjem av leire. Vi ble invitert med inn på golvet og fikk vite hvordan livet var.

Kanskje er jeg bare enda en naiv hvit mann på reise, som tror verdensproblemene blir løst bare vi prater sammen og forstår hverandre, men jeg tror det er den beste starten. Jeg tror det blir vanskeligere å skifte kanal, når det utsultede barnet som snakker gjennom tv-skjermen, prater ditt morsmål. Når araberen som skriker etter jihad, er et menneske du deler språk med. Fordi språket utvider bevisstheten, slik at østlendinger endelig kan tåle nordlendinger, slik vi har sluttet å krige med svenskene.

I dette perspektivet syns jeg det blir smålig av oss å skulle tviholde på et språk bare fordi det er vårt alene. Vår nasjonalistiske sutteklut har allerede fått oss til å takke nei til medlemskap i verdens viktigste politiske prosjekt, i ei tid der overnasjonalitet synes å være eneste svar på framtidas utfordringer. Vi har allerede valgt å sylte ned tusenvis av oljemilliarder til overmette nordmenns framtidige pensjoner, mens 50 000 dør av fattigdom hver dag.

Jeg oppfordrer derfor Jens og regjeringa om at de i vårens storingsmelding heller tar et steg nærmere menneskelig enhet, framfor å velge seg enda en øvelse i rødt, hvitt og blått der nordmenn skal bli verdensmestere.