INNRINGET: Russlands president Vladimir Putin under OL i Sotsji i 2014. Foto: RIA-Novosti/Alexei Nikolsky/Scanpix
INNRINGET: Russlands president Vladimir Putin under OL i Sotsji i 2014. Foto: RIA-Novosti/Alexei Nikolsky/ScanpixVis mer

La oss banne i kjerka - et forsvarsskrift for IOC

La oss banne i fedrelandets aller helligste katedral, i den snøkledde skauen der astmasyke helter halser etter gull, i selve den norske idrettskatedralen, skriver Morten Strand.

Kommentar

For dette er et forsvarsskrift for IOCs avgjørelse i helga om ikke å stenge Russland ute av OL i Rio. Dette handler ikke engang først og fremst om idrett, det handler om politikk, selv om OL i utgangspunktet står over politikken. I det olympiske charteret står det for eksempel at hensikten med de olympiske leker er: «Å bygge opp økt forståelse mellom mennesker og derved bidra til å skape en bedre og mer fredelig verden». Men det var for lengst gått politikk i denne saken. Tung politikk.

- Det vi ser er et farlig tilbakefall til at politikken blander seg inn i sporten. Ja, måten det blander seg inn på har forandret seg, men essensen er den samme, å gjøre sport til et instrument for geopolitisk press og skape et negativt bilde av land og folk, sa den russiske presidenten Vladimir Putin for ei uke siden. Det var etter Wada-rapporten som avslørte at omfattende og systematisk doping hadde funnet sted under Putins eget OL i Sotsji i 2014. Wada anbefalte å stenge ute Russland som nasjon fra Rio-OL, det var det som førte til den russiske presidentens reaksjon. Sett fra den russiske presidentens posisjon så handlet OL i Rio, og en eventuell russisk utestengelse, om å gjøre lekene til et politisk instrument for å utøve geopolitisk press mot ett land og ett folk - det russiske.

For det var allerede nok. Mange røster i Russland har de siste åra snakket om at verden lider av russofobi, at verden har gått av skaftene og på alle måter vil isolere Russland. Det gjelder sanksjonene på grunn av annekteringen av Krim og russisk støtte til krigen i Øst-Ukraina. Det gjelder først utvidelsen av NATO nærmere russisk territorium, og senere militariseringen i grenseområdene, som nå kommer etter NATO-toppmøtet i Warszawa i juni. Og nå sist - altså - forslaget om å utestenge Russland fra hele Rio-OL. Russofobi, tordnet Russland.

Politikk handler også om perspektiv. Det geopolitiske perspektivet sett fra Moskva, og fra Riga eller Warszawa, er for eksempel ganske forskjellig. For ikke å snakke om fra Moskva og Kiev. Det som sett fra Kiev handler om ulovlig annektering av Krim og sjåvinisme og krigshissing i Øst-Ukraina, handler - hvis man ser det fra Moskva - om historiske rettigheter og forsvar av russernes og de russisk-språkliges kulturelle rettigheter.

Når det gjelder den eventyrlige doping-skandalen i Sotsji så handler det om et av moteordene i russisk utenrikspolitikk under president Putin, nemlig dobbeltstandard. At det gjelder en lov for verden, og at verden lager en annen lov for Russland. Hvorfor var det snakk om å stenge ute Russland som land, men ikke land som Jamaica og Kenya, som begge påviselig har en rik doping-historie i toppidretten? Det er spørsmål man den siste uka har stilt seg i russisk offentlighet. Og svaret er at det skyldes dobbeltstandard.

Pussig nok så er det også slik at det eventyrlige jukset som var organisert helt opp på regjeringsnivå i Sotsij, også handler om dobbeltstandard. Der drev landets spioner utkledd som rørleggere og byttet innholdet i reagensrør, mens det ble laget dopingcoctailer i whiskey til mennene, og i søtvin til kvinnene. Det hele er som fra en kriminalroman som er for drøy til å kunne være sann. Og må ikke denne himmelropende svindelen straffes?

Kanskje må den ikke det. Fordi OL i Rio allerede handler om noe mye større enn idrett. Det handler blant annet om et Russland som har fått nok, og som derfor er i ferd med å gå i vranglås. Det handler om et Russland som kunne brukt en utestengelse i Rio-OL til å mane fram historien om en verden som er ute etter å ta dem. For sånn så historien om OL i Rio før IOCs vedtak i helga ut, hvis man så den fra Moskvas perspektiv. Den historien var det klokt å ikke gi dem.

For også dette handler om perspektiv. Fra er idrettspolitisk perspektiv kan man med kraft argumentere for at nok er nok, og at det må statueres et eksempel for så grove brudd på idrettens regelverk som russerne har bedrevet med sitt systematiske juks. Og russerne blir tross alt straffet, kanskje blir det til slutt veldig få russere som får delta, på grunn av reglene. Men fra et mer overordnet politisk perspektiv har verden trolig mer å vinne på å hente Russland inn igjen, på å inkludere landet i stedet for å ekskludere det. Derfor føles det riktig å banne i Den aller helligste norske kjerka, den der Norge til evig tid viser verden vinterveien - selv midt på sommeren - i idrettskatedralen.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook