Dette begynte egentlig som en typisk surmaga musikkbransjekommentar.

Aftenposten leverte en litt i overkant Norwegian Wood-nostalgisk reportasje i helga, samtidig som Arvid Scancke-Knutsens nye festivalbok, «Quart: Frihetens øyeblikk», kjapt kunne leses som et forsvarsskrift for cowboy-virksomhet og manglende økonomikontroll. Så i utgangspunktet lå kommentaren an til å bli noe à la dette:

1. Slutt med den nostalgiske sytinga!

2. Festivaler er ferskvare! Du er bare så bra som din siste booking!

3. Har man ikke kontroll på økonomien, så er det ikke liv laga!

Herregud, bli voksne, liksom.

Men så tenkte jeg meg litt om. Ble nostalgisk, jeg og. Festivalminnene gikk som på en lysbildeframviser.

Og jeg besluttet å for en gangs skyld kjøre på med en ren hyllest, en ukritisk kjærlighetserklæring til dem som sørger for at vi andre har det gøy.

Det er jaggu meg på tide.

For hvor hadde Festival-Norge vært uten cowboyene? De som tar sjansen? De som pantsetter hus og hytte for at vi skal kunne drikke øl og se på David Bowie? De som går på tiggerferd til kommunestyrer og lokalt næringsliv for at vi skal juble til stadionrock og grine på klubbkonsert? De som jobber dag og natt for at du skal kunne være sammen med vennene dine mens favorittbandet spiller? De som haster rundt på festivalområdet med lodne poser under øynene, og som selv ikke får sett en eneste konsert?