<div>ÅÅÅÅH: Publikum under David Bowie-konserten på Quartfestivalen i 2002. 
</div><div><br></div>
ÅÅÅÅH: Publikum under David Bowie-konserten på Quartfestivalen i 2002.

Vis mer

La oss elske dem litt, de som går konk om og om igjen: Festivalfolka.

En kjærlighetserklæring. 

Kommentar

Dette begynte egentlig som en typisk surmaga musikkbransjekommentar.

Aftenposten leverte en litt i overkant Norwegian Wood-nostalgisk reportasje i helga, samtidig som Arvid Scancke-Knutsens nye festivalbok, «Quart: Frihetens øyeblikk», kjapt kunne leses som et forsvarsskrift for cowboy-virksomhet og manglende økonomikontroll. Så i utgangspunktet lå kommentaren an til å bli noe à la dette:

1. Slutt med den nostalgiske sytinga!

2. Festivaler er ferskvare! Du er bare så bra som din siste booking!

3. Har man ikke kontroll på økonomien, så er det ikke liv laga!

Herregud, bli voksne, liksom.

Men så tenkte jeg meg litt om. Ble nostalgisk, jeg og. Festivalminnene gikk som på en lysbildeframviser.

Og jeg besluttet å for en gangs skyld kjøre på med en ren hyllest, en ukritisk kjærlighetserklæring til dem som sørger for at vi andre har det gøy.

Det er jaggu meg på tide.

For hvor hadde Festival-Norge vært uten cowboyene? De som tar sjansen? De som pantsetter hus og hytte for at vi skal kunne drikke øl og se på David Bowie? De som går på tiggerferd til kommunestyrer og lokalt næringsliv for at vi skal juble til stadionrock og grine på klubbkonsert? De som jobber dag og natt for at du skal kunne være sammen med vennene dine mens favorittbandet spiller? De som haster rundt på festivalområdet med lodne poser under øynene, og som selv ikke får sett en eneste konsert?

Hvor hadde vi vært uten dem?

Ikke her med ølen i hånda, i hvert fall.

Det er hardt å lage festival. Det krever vanvittig mye jobb og engasjement.

Og det er enorme summer i bevegelse.

Noen ganger går det skikkelig skeis. Norwegian Wood i Frognerbadet, selve manifestasjonen av myke gitartoner og gyllen øl, var i år en psjuskevåt fadese på Sukkerbiten. Quart og Hove gikk dukken. Noen som husker Kollenfest og Interstate Løkka?

Ifølge Aftenposten hadde halvparten av norske festivaler røde tall i 2012, tall som heldigvis så litt bedre i 2014.

Men, likevel.

Så la oss hylle dem litt, de som tør å lage festival sommer etter sommer. Som kjemper mot bunnlinja, samtidig som de må passe på at utedoene blir tømt i tide.

Og når det går skeis er det kanskje skikkelig kjipt for kreditorene, men livene til oss andre, festivalgjengerne, har nok blitt littegrann bedre.

Så takk for det.