RESTAURERT: .Kultur- og kirkeminister Thorhild Widvey på talerstolen i Rikssalen under nøkkelseremonien ved den formelle overrekkelsen av Eidsvollsbygningen fra Statsbygg til museet Eidsvoll 1814, under det offisielle åpningsarrangementet for grunnlovsjubileet på Eidsvoll 16. februar 2014.
Foto: Berit Roald / NTB scanpix
RESTAURERT: .Kultur- og kirkeminister Thorhild Widvey på talerstolen i Rikssalen under nøkkelseremonien ved den formelle overrekkelsen av Eidsvollsbygningen fra Statsbygg til museet Eidsvoll 1814, under det offisielle åpningsarrangementet for grunnlovsjubileet på Eidsvoll 16. februar 2014. Foto: Berit Roald / NTB scanpixVis mer

La oss flytte Dovre

Demokratiet er et system som må utvikles og fornyes. Det er ikke nok å hylle pionerene fra 1814.

Kommentar

NORGE FIKK EN GRUNNLOV, og såkornet til ekte folkestyre, i en uferdig ballsal på Eidsvoll i 1814. Salen er nyrestaurert og brakt tilbake til sitt opprinnelige utseende. Den er enklere og grovere enn hva vi kjenner fra berømte malerier og stikk. Men det har ikke svekket dens historiske og symbolske utstråling. Tvert imot. Kontrasten mellom Eidsvollsbygningens stramme enkelthet og den politiske prosessens dristige og visjonære preg, er blitt mer synlig. Dette rommet med grove og ujevne planker i veggene, med granbar som pynt og store vinduer som gir utsikt til naturen, er Norges alternativ til speilsalen i Versailles. Her skrev embetsmenn, bønder og handelsborgere en grunnlov som var den frieste i Europa i sin samtid.

«ENIGE OG TRO til Dovre faller» var den ed eidsvollsmennene svor etter at grunnloven var vedtatt. Ordene har siden blitt stående som symbol på norsk grunnlovskonservatisme. Bakgrunnen er forståelig. Både i inngåelsen av unionen med Sverige, og i hele det politiske samlivet med nabostaten, var grunnloven den sentrale kamparena. Dens prinsipper måtte forsvares. Det er mindre forståelig at modernisering av grunnloven møter utbredt motstand i dag. Noen vil beholde den arkaiske rettskrivningen, andre kjemper med nebb og klør mot at moderne menneskerettigheter skal skrives inn.

DET SKYGGER FOR EN enda større utfordring. Demokratiet og folkestyrets institusjoner og prosesser er under angrep over hele verden. Fram til århundreskiftet var demokratiet på frammarsj. De siste åra har den amerikanske tenketanken Freedom House rapportert om stadige tilbakeslag. I 2014 er det beregnet at 40 prosent av verdens befolkning lever i et fritt politisk system, 25 prosent i delvis frihet, mens 35 lever i ufrihet. Det er snakk om et bredt tilbakeslag som strekker seg fra Russland til Midtøsten og Nord-Afrika og videre til deler av Asia. Den arabiske våren ble til misnøyens vinter. Fra Kiev til Kairo har massedemonstrasjoner senket udemokratiske og korrupte regimer, men ikke skapt noe robust alternativ.

Artikkelen fortsetter under annonsen

SAMTIDIG ER DEN autoritære kapitalismen på frammarsj, anført av et stadig mer selvsikkert Kina. Den kinesiske modellen med ett parti og sterk målstyring, har vist at demokrati ikke er den eneste styreformen som kan skape velstand og vekst. Samtidig har finanskrisen i 2007 og arbeidsløsheten i EU demonstrert at vestlige demokratier har grunnleggende systemproblemer. Det amerikanske demokratiet framstår som en auksjon der de rike vinner, og i EU er det en økende kløft mellom folket og fellesinstitusjoner med lav demokratisk troverdighet. Samtidig er det sterke krefter som jobber for regional suverenitet, ikke minst i Catalonia, Baskerland og Skottland.

HER HJEMME ER VI LANGT fra noen demokratisk krise. Men det er tegn til at vårt politiske system er alderdommelig, stivt og svekket. Riktignok holder valgdeltakelsen seg nokså stabil (rundt 75 prosent ved stortingsvalg), men den politiske aktiviteten blant folk flest er tydelig svekket. De siste målingene forteller at bare rundt tre prosent er politisk aktive i partier. Stortingets rolle som lovgivende makt er kraftig redusert som følge av EØS-avtalen. Det gjelder også innflytelsen på store deler av økonomi- og finanssektorene. Andre traktater og internasjonale avtaler har overført politisk makt til byråkrater som ikke er valgt. Parallelt har politiske særinteresser og lobbyister blitt stadig sterkere aktører på innsiden av de politiske prosessene.

DETTE ER TEGN PÅ AT det er tid for grunnlovsreformisme og annen nytenkning som kan vitalisere folkestyret. Framfor alt haster det med å finne en fungerende relasjon mellom de politiske institusjonene og den digitale utviklingen. Politiske avgjørelser skal ikke reduseres til avstemninger som i Melodi Grand Prix. Klikkdemokratiet vil legge verden åpen for alle typer påvirkning og betaling for innflytelse. Samtidig er det klart at gapet mellom den gamle politiske offentligheten i institusjonene, og den nye åpenheten, må reduseres. Vi må utvikle flere nye, direkte politiske prosesser og vi må åpne opp de gamle. Ikke minst må vi ta debatten om grensesnittet mellom overnasjonal myndighet og lovgivning og nasjonal selvråderett.

DEMOKRATI ER ikke en uforanderlig støpeform. Dets styrke er jo evnen til forandring og fornyelse av ideer, løsninger og mennesker. I et slikt perspektiv må det være lov å si at Dovre kan falle. I hvert fall kan vi flytte fjellet noen meter.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook