FOR FOLK FLEST? «Store jazzfestivaler tar stadig færre risikoer. Det har bekostninger for kunsten,» hevder jazzmusiker Nicole Mitchell. Vår snørrhovne kritiker har vært på Moldejazz denne uka og er langt fra uenig. Foto: Remi Reksten / Moldejazz.
FOR FOLK FLEST? «Store jazzfestivaler tar stadig færre risikoer. Det har bekostninger for kunsten,» hevder jazzmusiker Nicole Mitchell. Vår snørrhovne kritiker har vært på Moldejazz denne uka og er langt fra uenig. Foto: Remi Reksten / Moldejazz.Vis mer

Festivalrapport: Moldejazz 2017, onsdag 19. juli

La oss håpe at Molde – både for jazzens og for sin egen skyld – ikke glemmer at «less is more»

Om pop og avantgarde, og der hvor ytterpunktene møtes.

MOLDEJAZZ: «Jazz is more». Sånn lyder det suspekte sloganet Kongsberg Jazzfestival har brukt i år for å selge billetter til konserter med blant andre A-ha, Kygo og Toto.

Ja, jazz er mye rart, men populærmusikk er det vitterlig ikke. Tvert imot er jazzens anliggende å utforske musikkens yttergrenser – sjangeren er essensielt sett motkulturell. Selv en person som blir fysisk uvel av fri impro kan umulig gå med på at Kygo har noe som helst med jazz å gjøre. Så hvorfor i det hele tatt late som?

MEN ER DET JAZZ: Sondre Justads sympatiske, men simple gitarpop inviterer til folkefest. Men hører det hjemme på en jazzfestival, spør vår kritiker. Foto: Remi Reksten / Moldejazz.
MEN ER DET JAZZ: Sondre Justads sympatiske, men simple gitarpop inviterer til folkefest. Men hører det hjemme på en jazzfestival, spør vår kritiker. Foto: Remi Reksten / Moldejazz. Vis mer

Jeg unner ingen å drive festival, særlig ikke i en tid der «kultur» har blitt synonymt med «kreativ næring»; fører det ikke til økt økonomisk vekst, kan det liksom være det samme. Sånn er det altså å leve i et samfunn som vet prisen på alt, men verdien av ingenting.

Som del av det offisielle programmet til Moldejazz, holdt Sondre Justad i går en konsert ved Romsdalsmuseet, en vakker utendørsscene omringet av historiske laftehus. I samarbeid med byens ungdomsråd, kunne den yngre garde få med seg Justads sympatiske, men unektelig simple gitarpop i tillegg til en konsert med Aurora – en artist som gir seg ut for å være utfordrende, men er det virkelig ikke – uten å egentlig måtte bry seg med det øvrige festivalprogrammet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Selv om Moldejazz heldigvis holder seg fra å påstå at «jazz is more», bærer bookingen av slike popartister likevel en vesentlig implisitt kraft.

LOVENDE: Neosoulbandet Rohey er ikke bare dyktige, men når også ut til den yngre avantgarde, skriver vår anmelder. Foto: Ole Bjørn Steinvik / Moldejazz.
LOVENDE: Neosoulbandet Rohey er ikke bare dyktige, men når også ut til den yngre avantgarde, skriver vår anmelder. Foto: Ole Bjørn Steinvik / Moldejazz. Vis mer

Det er i utgangspunktet flott av festivalen å la kidsa delta i bookingprosessen, men hvorfor er det streitingene og ikke utskuddene som har fått tildelt denne oppgaven? Midnattskonsertene til Broen og Rohey – to lovende norske band som lager pop med en avantgardistisk tvist – drar kun en brøkdel av publikummet til Sondre og Aurora, men her er også gjennomsnittsalderen øyensynlig lav. Man skulle jo ønske dette var artistene Ungdomsrådet hadde stilt seg bak.

På vei inn til Sondre Justads konsert blir man møtt med et enormt banner med påskriften: «GASSknutepunkt Nyhamna støtter JAZZknutepunkt Molde», et vitnesbyrd om hvordan den monolittiske olje- og gassindustrien kjøper seg velvilje ved å støtte kulturarrangementer. Samtidig minnes jeg på at de snødekte fjelltoppene som pryder horisonten neppe har så altfor lenge igjen å leve.

Midlene skal jo riktignok komme fra et sted, og for å få midler må man bevise at man kan lage folkefest – sånn er tilsynelatende de sirkulære lovende som styrer spillet.

RISIKOFRITT: Herbie Hancock byr verken på et økonomisk eller estetisk sjansespill for Moldejazz, skriver vår anmelder. Foto: Geir Jartveit / Moldejazz.
RISIKOFRITT: Herbie Hancock byr verken på et økonomisk eller estetisk sjansespill for Moldejazz, skriver vår anmelder. Foto: Geir Jartveit / Moldejazz. Vis mer

«With mainstream jazz festivals increasingly averse to taking risks – financially or aesthetically – audiences’ access to genuinely challenging work becomes more and more constricted,» hevder den amerikanske jazzmusikeren Nicole Mitchell i seneste nummer av The Wire, et ypperlig tidsskrift om jazz og andre ytterliggående musikkformer.

Gårsdagens konsert med headlineren Herbie Hancocken tannløs og temmelig keitete affære – vitner i hvert fall ikke om noe sjansespill fra festivalens side. Og selv om man risikerer å ramle over lokale soulorkestre som gjør patetiske tolkninger av Stevie Wonder, virker det som forkjærligheten til den «sanne» jazzen fortsatt er en betydelig del av drivkraften bak Moldejazz.

Noe av det siste jeg så før flyet mitt suste over de fenomenale Romsdalsalpene i dag tidlig, var en frijazzkonsert med Mette Rasmussen, Barry Guy, Craig Taborn og Zeena Parkins. Den fant sted på Storyville, den lokale jazzklubben hvor festivalen først oppstod i 1961 (siden den gang har Storyville blitt slukt opp av den nye norske kulturhusepidemien, skiftet lokale og trolig tapt en del av sin sjel).

DJEVELENS ADVOKATER: Frijazzkvartetten Rasmussen/Guy/Taborn/Parkins så ut til å være besatt av mørke krefter, skriver vår kritiker. Foto: Geit Jartveit / Moldejazz.
DJEVELENS ADVOKATER: Frijazzkvartetten Rasmussen/Guy/Taborn/Parkins så ut til å være besatt av mørke krefter, skriver vår kritiker. Foto: Geit Jartveit / Moldejazz. Vis mer

Jeg fikk dessverre ikke med meg alt, men det lille jeg overværte av Rasmussen/Guy/Taborn/Parkins er blant det mest vanvittige jeg har sett, der kvartetten kastet rundt på både instrumenter og lemmer og så ut til å være besatt av mørke krefter. Det så rett og slett ut som en slags demonutdrivelse – noe det på et vis nok faktisk var: Mye mer enn metall, fremstår virkelig rystende frijazz som djevelens sanne sjanger.

Ved enden av sine respektive konserter, gav både Steve Lehmann (på åpningsdagen) og Mette Rasmussen – begge fullstendig fenomenale saksofonister – ettertrykkelig uttrykk for at det var spesielt stas å få spille på Moldejazz, som om det ikke er hvilken som helst festival. Etter å ha tilbragt mitt livs første dager i Nordens Nice, deler jeg langt på vei deres overbevisning.

Flammen brenner muligens ikke like sterkt som den en gang gjorde, men det er ingen tvil om at fortsatt ulmer i hjertet av Romsdal. La oss håpe at Molde – både for jazzens og for sin egen skyld – ikke glemmer at «less is more».

Les mer fra Dagbladets dekning av Moldejazz 2017:

Festivalrapport: «Puh, endelig en festival der man får lov til å nyte musikken»

Festivalrapport: «Hvor ble du av i alt mylderet, Terje Rypdal?»

Konsertanmeldelse: Herbie Hancock i Bjørnsonshuset