UNNGÅS: «Svært mange av oss endte opp i tv-bransjen nettopp for å unngå disse egeoene som forventer stoler med navnet sitt på ryggen, og en underkastelse fra stab som er fjern fra tv-bransjen», skriver kronikkforfatteren. Forrige lørdag sa Hans Petter Moland at NRK Drama burde legges ned. Foto: Torbjørn Grønning
UNNGÅS: «Svært mange av oss endte opp i tv-bransjen nettopp for å unngå disse egeoene som forventer stoler med navnet sitt på ryggen, og en underkastelse fra stab som er fjern fra tv-bransjen», skriver kronikkforfatteren. Forrige lørdag sa Hans Petter Moland at NRK Drama burde legges ned. Foto: Torbjørn GrønningVis mer

La oss komme oss videre

Det er svært få i denne bransjen som tør å slippe til bortskjemte spillefilmregissører i en tv-produksjon.

Tre regissører er lokket ut på banen av Dagbladet. Enda en gang skal det sutres rundt NRK Drama. Anledningen er at Hans Rossiné har proklamert større makt til forfatterne. Som om det ikke var nettopp det bransjen har bedt om, når vi i årevis har mast om den danske modellen, eller den amerikanske.

Når man nå ser særlig Sletaune og Moland klage på at NRK Drama virker redd for de sterke regissørene, blir det ufrivillig komisk. Hva er det for et voldsomt pissatrengt ego som står bak denne tilliten til egen fortreffelighet? Det er like før de påberoper seg Janteloven, føler man. Kan ikke svaret være veldig enkelt - det er få i bransjen, og nå har jeg spurt en god del, som har tro på at herrene Sletaune eller Moland har noe særlig på settet til en tv-dramainnspilling å gjøre. Til det er egoet for stort og erfaringen for liten. Noen må si det høyt, og jeg påtar meg gjerne oppgaven.

Det er svært få i denne bransjen som tør å slippe til bortskjemte spillefilmregissører i en tv-produksjon. Tempoet er så høyt, kompromissene så mange, at regissører som er kjent på å bruke ukesvis på beslutninger som man på en tv-produksjon må gjøre i løpet av minutter, rett og slett ikke fremstår som attraktive.

Det er heller ikke sånn at det sitter folk i produksjonsselskapene og drømmer om en dag å få lage tv-serie med såkalte sterke regissører. Svært mange av oss endte opp i tv-bransjen nettopp for å unngå disse egeoene som forventer stoler med navnet sitt på ryggen, og en underkastelse fra stab som er fjern fra tv-bransjen. Jeg sier ikke at ikke spillefilmregissører og filmbransje tilfører tv-bransjen verdifull kompetanse, og alle vet at det er i dette skjæringspunktet noe av det beste fra DR har oppstått.

REAGERTE: Filmregissør Pål Sletaune mener dramasjef Hans Rossiné frykter sterke regissører, og at han derfor velger å gjøre NRK Drama-produksjonene forfatterstyrte framover. Foto: Steinar Buholm
REAGERTE: Filmregissør Pål Sletaune mener dramasjef Hans Rossiné frykter sterke regissører, og at han derfor velger å gjøre NRK Drama-produksjonene forfatterstyrte framover. Foto: Steinar Buholm Vis mer

Men sannheten er nok også den at utviklingen av tv-drama i så stor grad er manusbasert, man må være på ballen hele tiden. Når stadig flere forfattere lærer av showrunnermodellen i USA og skaffer seg faktisk produksjonskompetanse, er det fordi vi har sett at regissørene sov i timen. Det oppstod et vakuum. Norske spillefilmregissører har ikke tiden til rådighet som trengs for å være den viktigste premissleverandør på tv-drama. Til det er de både for bortskjemte og utålmodige. Skal du jobbe med tv-drama, må du jobbe med tv-drama. Du må sette av tre fire år på et prosjekt. Det tror jeg hverken Moland eller Sletaune er villige til. Da jobber de heller med reklame. Det høres brutalt ut, men reklame og spillefilm er ikkke allverdens mest relevante erfaring når man begir seg inn i en tv-produksjon.

Som alle andre forfattere, og sikkert ikke med noe mindre ego enn Sletaune og Moland, har jeg skjelt og smelt over dramaavdelingen på Marienlyst. Samtidig må jeg bare innrømme at jeg med jevne mellomrom har fått både tilbud om utviklingspenger og fått øve meg på prosjekter. Sammen med Roy Jacobsen fikk jeg gjøre manusbearbeiding og dialog på Leidulf Risans serie «Ved kongens bord». Jeg har jobbet med utvikling, vurdert andres manus, jobbet sammen med Ulrik Imtiaz Rolfsen på «Taxi» og har sammen med Maggi Bergheim nylig levert serien «Dauinger» til NRK Super.

Jeg har sett sterke og svake regissører, ulike konstellasjoner på manusarbeidet, jeg har sett alle slags tilnærminger til drama der oppe, og når snart hele tv-bransjen og vesentlige deler av filmbransjen har vært innom og jobbet i NRK Drama enten internt eller via eksterne produsenter, blir det altfor enkelt å slå fast at det er så fundamentalt galt der oppe.

Alle snakker om den danske modellen. Vi referer til Piv Bernth, og nøkkelpersonene som har gjort DRs dramavdeling til det den er i dag. Men vil vi virkelig ha nøyaktig den modellen i Norge? Driver vi og forsøker å vedta at noen der oppe hos NRK Drama skal bli Piv Bernth? Ville vårt dramamiljø godta at ett menneske på Marienlyst jobbet så tett og ensomt i såpass langvarige konstellasjoner? Er det dette de «sterke regissørene» drømmer om? Neppe.

Men man kunne kanskje vurdert folk som dette som konseptuerende regissører, smak på ordet folkens. Slik fabelaktige Charlotte Sieling var på Krøniken og sist på Broen. Hun har så til de grader satt sitt fingeravtrykk på seriene som går sin seiersgang rundt i verden, men hun har ikke skapt dem. Hun har vært «gun for hire» i en periode. Det tror jeg er det beste Moland og Sletaune kan oppnå. Om de da ikke gjør nettopp som Ulrik Imtiaz Rolfsen - innser at for å sette dagorden, må man skape serien, skrive manus og ha regi selv. Da er man jo en showrunner. Det trenger vi flere av, det er vel alle enige om? Om det er regissører som skriver, eller forfattere som regisserer eller produserer, er vel ett fett. Men man må bare ikke forveksle showrunner med den mer pompøse og romantiske alpeluemystikken sterke regissører gjerne iscensetter seg selv i.

Jeg blir mer og mer usikker på om filmregisørene aner hvilket tempo det faktisk går i der ute. I går var jeg på seminarer i rundt Emmy-utdelingen i New York. Hva er det showrunnere snakker om i plenum? Hastighet. Logistikk. Hvor mange sider man skyter pr. dag. Noen må skrive nye episoder mens serien er under produksjon. Det vanlige er å ha et par episoder ferdig skrevet idet man setter i gang på location. Dette er ikke bare i Norge. Vi snakker om Sopranos, House, Forbrytelsen, Borgen. Hvordan i all verden skal den sterke regissøren greie å være sterk regissør og samtidig skape serien som blir til mens man går?

Det kan være jeg har gått glipp av noen regipoenger, men mitt råd til Sletaune og Moland vil jo være å få mer tv-erfaring, sette seg sammen med noen å utvikle et prosjekt. Akkurat nå har jeg gleden av å få mengdetrening som showrunner av Hotel Cæsar. Vi produserer fem episoder i uken og har en deadline i studio hvert 25. minutt. Både Sletaune og Moland er hjertelig velkomne til mengdetrening hos oss, om de tar sjansen på å pisse blod og få skikkelig melodrama under neglene. Jeg er helt sikker på at noen uker hos oss vil gi dem den erfaringen og tilliten bransjen etterspør. Alle vet jo at de fleste som jobber på NRK Drama har erfaring fra Hotel Cæsar. Be my guest.

Følg oss på Twitter