SØKER ANSTENDIGHET: «Markussen og jeg er enige om én ting; at det aldri har vært et høyere nivå på journaliststudentene enn nå. Det gir håp. Men da må redaktørene legge til rette for at de kan bruke kompetansen på vettug måte», skriver journalistlektor Finn Sjue. Foto: Torbjørn Grønning
SØKER ANSTENDIGHET: «Markussen og jeg er enige om én ting; at det aldri har vært et høyere nivå på journaliststudentene enn nå. Det gir håp. Men da må redaktørene legge til rette for at de kan bruke kompetansen på vettug måte», skriver journalistlektor Finn Sjue. Foto: Torbjørn GrønningVis mer

La oss opptre anstendig

Mitt motto er, uansett hvor irriterende det kan virke for enkelte; slutt å tøve - la oss opptre anstendig i journalistikken.

Debattinnlegg

Etter tre ukers taushet om essayet mitt, «Journalistikkens uutholdelige letthet», har sjefredaktør John Arne Markussen slått til (tirsdag). Jeg skal ha begått «årets elendighetsbeskrivelse» av norsk journalistikk. Min «verden er en illusjon». Og han minner om min fortid i ml-bevegelsen.

Etter nesten utrolig mange og positive reaksjoner på essayet kommer også kritikk. Det er sunt, det skjerper tanken. Klassiske hersketeknikker og hårsårhet får vi se bort fra. Jeg har minimal plass å boltre meg på i forhold til sjefredaktøren. Av om lag 25 feilaktige påstander om hva jeg mener, kan jeg imøtegå bare noen få i denne runden.

• Markussen hevder at «få medier levnes ære». Dette er dårlig observert. Jeg ser ikke positive trekk bare i nisjeavisene, men nevner en rekke andre medier. Alle har sine styrker og svakheter. Men altfor mange medier serverer tragisk mye florlett og useriøs journalistikk.

• Jeg mener slett ikke at alt var «så meget bedre» før. Derimot mener jeg at vi må kreve langt mer av redaktører og journalister enn det vi nå ser.

• Markussen mener videre at jeg har «et forenklet og elitepreget syn på kvalitet og marked». Sagt på min måte, at journalistikken skal holde seg i katedralen og ikke bli besudlet av børsen. Dette er slett ikke mitt syn. Ikke engang nisjeaviser med betydelig pressestøtte opererer uavhengig av markedet. Journalistikk lages med og mot markedskreftene, ofte i redaksjonell turbulens. Det store paradigmeskiftet der den digitale teknologien erstatter papiret mer og mer, er historisk sett uunngåelig. Jeg er ingen digital pessimist. Jeg mener at god journalistikk definitivt kan leveres digitalt. Men på kort sikt har teknologien skapt et økonomisk kaos. Eiere og redaktører har bidratt negativt ved ikke å ta betalt for de digitale produktene. De trodde de kunne gå på vannet. Nå har de veltet problemene over på journalistene i form av økt arbeidspress, oppsigelser og sluttpakker.

• Dette teknologiske paradigmeskiftet stiller den mer langvarige etiske og moralske krisa på sin spiss - det jeg tillater meg å kalle mangelen på elementær folkeskikk i det journalistiske arbeidet. Den kommer til uttrykk på mange måter; elendig kildekritikk, vulgær dramaturgi, smått som blir blåst opp, alarmisme, demonisering, «drevet», manipulasjon, aversjonen mot å dementere og beklage feil, PR-triks forkledd som journalistikk, steiner servert som brød, fryktjournalistikk som spekulerer i angst og redsel for uhelse og død, osv. osv. Det er denne krisa essayet først og fremst handler om. Men den kommer nesten ikke til syne i Markussens versjon.

• I stedet mener han at det er jeg som jukser og svikter på det metodiske planet. Han tar feil, men jeg skal gi ham rett på ett punkt. Saken om «Slik får du perfekt avføring» sto i Dagbladets nettutgave, ikke i papirutgaven. Min feil. Så får hver enkelt vurdere hvor stor feilen er.

• Når det gjelder sakene om Åslaug Haga, Audun Lysbakken og Jonas Gahr Støre, dreier ikke kritikken min av Dagbladet og andre medier seg om hvorvidt sakene skulle publiseres. Selvsagt skulle de det, for her fantes feil, overtramp og ansvar som ble forsømt. Det er de voldsomme overdrivelsene jeg reagerer på. (Dette har jeg svart på i Journalisten.no).

• Ei langvarig etisk og moralsk krise bærer samtidig noe potensielt positivt i seg; det er ikke primært penger som skal til for å løse den, men nye redaksjonelle holdninger. Likevel skjer det altfor lite positivt. Det var derfor jeg skrev essayet for å provosere til debatt.

Markussen og jeg er enige om én ting; at det aldri har vært et høyere nivå på journaliststudentene enn nå. Det gir håp. Men da må redaktørene legge til rette for at de kan bruke kompetansen på vettug måte. Et første steg kan være å forlate bobla av egen fortreffelighet. Mitt motto er, uansett hvor irriterende det kan virke for enkelte; slutt å tøve - la oss opptre anstendig i journalistikken.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook