GAMMEL ÅRGANG: «Et prøveprosjekt vil vise at vi tar ønsket om en kunnskapsbasert ruspolitikk på alvor. Symbolpolitikk og nullvisjoner av gammel årgang er mye av grunnen til at heroinutdeling i dag er like betent som sprøyteutdeling og Subutex var for få år siden», skriver artikkelforfatteren. Foto: Jacques Hvistendahl
GAMMEL ÅRGANG: «Et prøveprosjekt vil vise at vi tar ønsket om en kunnskapsbasert ruspolitikk på alvor. Symbolpolitikk og nullvisjoner av gammel årgang er mye av grunnen til at heroinutdeling i dag er like betent som sprøyteutdeling og Subutex var for få år siden», skriver artikkelforfatteren. Foto: Jacques HvistendahlVis mer

La oss prøve heroinutdeling

Et prøveprosjekt med heroinutdeling ville vise at både vi og Høie er kommet lenger enn symbolpolitikk.

Meninger

Helse- og Omsorgsminister Bent Høie har tidligere skrevet at han ikke er «prinsipielt imot å bruke medisinsk fremstilt heroin i assistert behandling.» Hans motstand skyldes ifølge han selv at «det ikke er dokumentert at det virker slik tilhengerne hevder.» I lys av dette burde han ta konsekvensene av de faglige rapportene han selv henviser til og åpne for et tidsbegrenset prøveprosjekt på heroinassistert behandling (HAB).

Mandag 20. januar i år avviste Høie i Stortingets spørretime en varslet - men enda ikke mottatt - søknad fra Helse Bergen om et prøveprosjekt med heroinutdeling. Han uttalte at han heller ikke ser noe behov for å gjennomgå forskningen som er gjort på feltet siden konsensusrapporten om heroinassistert behandling (HAB) i 2011. Nylig har han også henvist til Kunnskapssenterets oppsummering «som tilsier at gratis heroin ikke vil hjelpe den gruppen» som faller utenfor dagens behandlingstilbud. Men disse rapportene sier på ingen måte det Høie gir inntrykk av.

Konsensusrapporten skulle vurdere om vi allerede visste nok til å innføre heroinutdeling som et tilbud i det norske helsevesen, og rapporten skriver i klartekst at et tidsbegrenset prøveprosjekt ikke ble vurdert: «Både konferansen og panelets rapport tar ( ... ) utgangspunkt i spørsmålet om heroin bør inngå som et av medikamentene i substitusjonsbehandling i Norge. Stoltenbergutvalgets forslag om et tidsbegrenset prøveprosjekt er ikke konkret vurdert.»

Artikkelen fortsetter under annonsen

Når konsensuskonferansen ikke anbefalte innføring av heroinutdeling, er det naturlig å spørre hvorfor. Hadde vi trygg og sikker kunnskap som tilsa at heroinutdeling var en dårlig idé, eller var problemet at vi ikke visste nok til å kunne anbefale det? Rapportens konklusjon tilsier at det var sistnevnte: «Kunnskapsgrunnlaget» for å innføre slik behandling var på det tidspunktet «svak».

Kunnskapsgrunnlaget som ble lagt til grunn på konsensuskonferansen kom i stor grad fra Kunnskapssenteret, som oppsummerte forskningen på feltet i to rapporter. Den første av disse, fra 2010, konkluderte med at vi har «utilstrekkelig dokumentasjon til å støtte eller tilbakevise bruken av heroinassistert behandling for personer med kronisk heroinavhengighet» (min uthevelse). Rapporten etterlyste et «pragmatisk forsøk» som kunne belyse hvordan HAB ville fungere i en norsk klinisk kontekst, og avsluttet med noe som nærmer seg en anbefaling: «Vi trenger forskning i Norge for å svare på spørsmålet om hvor effektiv slik behandling er i en norsk kontekst.»

Den andre rapporten, fra 2011, utdypet den første og trakk inn studier også som kunne belyse langtidsvirkningene av heroinutdeling. Denne rapporten konkluderte med at pasienter som «ikke har oppnådd behandlingssuksess i tidligere behandlingsopplegg» kunne få «bedre resultater på enkelte utfallsmål» sammenlignet med pasienter som fikk metadon. Langtidsvirkningene fremsto som positive: «Samlet synes det som om de positive resultatene ( ...) vedvarer utover 12 måneder og kanskje så lenge som i ti år.»

Vi kan altså oppsummere kunnskapsgrunnlaget Høie selv henviser til slik: Vi vet for lite til å innføre heroinutdeling som behandling per i dag. Utenlandsk forskning viser at pasienter som ikke fungerer i annen behandling får bedre utfall på kort sikt, og tyder på at det samme er tilfelle på lang sikt. For å si noe mer om hvordan dette ville fungere i Norge trenger vi forskning i Norge.

Jeg sliter med å se hvordan Høie på bakgrunn av dette kan konkludere med at han bør avvise et norsk prøveprosjekt selv før han har sett søknaden.

En del vil kanskje lure på hvorfor dette spørsmålet er så viktig. Heroinutdeling spiller tross alt en begrenset rolle selv i land som har åpnet for slik behandling. Som andel av all legemiddelassistert behandling ble heroin benyttet for rundt åtte prosent av pasientene i Sveits, fem prosent i Nederland og 3,5 prosent i Danmark. I den sammenheng vil jeg trekke frem to momenter.

Det viktigste momentet er at heroinutdeling er mer enn et rent medisinsk spørsmål: Heroinutdeling vil i praksis være en (mindre) del av et bredspektret sett av tilbud, men det sentrale er at disse til sammen tilbyr hjelp til de fleste av de som trenger det på dette området. Dermed gjør heroinassistert behandling det mulig å kombinere en helsepolitisk omsorg for de som har tunge misbruksproblemer, med en streng justispolitikk rettet mot åpne russcener der nyrekruttering kan oppstå.

Sveits er trolig det beste eksempelet på dette. Her slås det hardt ned på åpne russcener der heroin omsettes, men dette skjer da innenfor en kontekst der også de som verken klarer (eller ønsker) å slutte eller bytte til et annet stoff kan tilbys en plass i behandlingssystemet. Siden tunge misbrukere står for mesteparten av den illegale heroinbruken, skrumper markedet kraftig inn når disse flyttes over i helsevesenet. Ved å «forsvinne» inn i behandling slutter disse menneskene også å være billig arbeidskraft som selger for å finansiere eget forbruk. Åpne russcener kan fjernes, og nyrekrutteringen falle dramatisk. Dette kan være med på å forklare den slående utviklingen i Zürich, der nyrekrutteringen inn i heroinbruk falt med 80 prosent etter politikkomleggingen, fra 850 i 1990 til 150 i 2002. Ifølge The Economist har nyrekrutteringen også kollapset i Nederland etter liknende grep, og slike effekter ble også trukket frem som viktige da Ola Jøsendal forklarte tankene bak prøveprosjektet Helse Bergen planlegger å søke om.

Et slikt prøveprosjekt vil også vise at vi tar ønsket om en kunnskapsbasert ruspolitikk på alvor. Symbolpolitikk og nullvisjoner av gammel årgang er mye av grunnen til at heroinutdeling i dag er like betent som sprøyteutdeling og Subutex var for få år siden. Ekkoet av slikt tankegods hører vi fortsatt - også hos Høie - som da han i går argumenterte mot røykeheroin i Oslos Sprøyterom på Politisk Kvarter: Vi fikk høre at dette ville etablere en «friplass for bruk av narkotika» som ville «undergrave» samfunnets «klare holdninger» og sette oss på en «vei mot legalisering».

Et prøveprosjekt med heroinutdeling ville vise at både vi og Høie er kommet lenger enn dette. Det ville vise at Høie snakker sant når han hevder å ikke være «prinsipiell motstander» av medisinsk assistert bruk av heroin.

Og det ville være i tråd med konklusjonene i den dokumentasjonen han selv trekker frem og støtter seg på.