KROPPEN OG KUNSTEN: Renessansemaleren Sandro Botticellis maleri «Mars og Venus» (utsnitt) er blant kunstverkene son analyseres i «Sexual Personae - Art and Decadence from Nefertiti to Emily Dickinson», boken som blant annet ble berømt for påstanden om at det ikke finnes noen kvinnelig Mozart fordi det ikke finnes noen kvinnelig Jack the Ripper. Foto: Scanpix.
KROPPEN OG KUNSTEN: Renessansemaleren Sandro Botticellis maleri «Mars og Venus» (utsnitt) er blant kunstverkene son analyseres i «Sexual Personae - Art and Decadence from Nefertiti to Emily Dickinson», boken som blant annet ble berømt for påstanden om at det ikke finnes noen kvinnelig Mozart fordi det ikke finnes noen kvinnelig Jack the Ripper. Foto: Scanpix.Vis mer

La oss snakke om sex

Det er 25 år siden Camille Paglia vakte oppsikt ved å si at seksualiteten er overalt i kunsthistorien — og at den ikke lar seg endre så mye som mange tror.

For et års tid siden hadde en venninne av meg den store krangelen med kjæresten, den som har et skal-vi-egentlig-fortsette på slutten. Han var frustrert og tvilte på henne og på dem. Hun merket makten glippe, i krangelen og i forholdet. Til sist informerte hun ham, rolig og a propos ingenting, at hun hadde ligget med kameraten hans i tiden da de var i ferd med å bli sammen.

Det gjorde ikke saken bedre, for å si det sånn. Men det var en av disse sprekkene som oppstår iblant i den dannede overflaten: Når de siviliserte fremgangsmåtene ikke virker, griper den desperate til det primale og instinktive. Kvinnen som roper til mannen: Du vet ikke hva jeg skjuler. Du vet ikke hvem andre enn deg som har vekket noe i meg. Du vet ikke om barnet mitt er ditt.

Kvinnens seksualitet er skjult og skjer inni henne, og kan bløffes om, mens mannen er utoverrettet og synlig og lett å avsløre. At dette skaper en sårbarhet hos mannen, er et poeng allerede i forordet til Camille Paglias «Sexual Personae - Art and Decadence from Nefertiti to Emily Dickinson». Denne måneden er det 25 år siden den kontroversielle litteraturviteren og samfunnsdebattanten utga sin massive kunst- og litteraturhistorie.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Paglias bok kom ut i et konstruktivistisk klima, der samfunnets strukturer ble sett på som årsakene til det meste som skilte folk, og middelet til å korrigere det — ikke minst hva angikk forskjellene mellom kjønnene. Paglia var ute etter bråk, og fikk det. Omhyggelig spissede utsagn som «hvis sivilisasjonen hadde blitt overlatt til kvinner, hadde vi fremdeles bodd i gresshytter» og «det finnes ingen kvinnelig Mozart fordi det ikke finnes noen kvinnelig Jack the Ripper» var nærmest konstruert for å få forfatterens mange motstandere til å senke lansen og spore hesten.

25 år senere, når den polemiske fronten har flyttet seg noen hundre meter, oppleves «Sexual Persona» som svært kategorisk og hardtslående. Men den er også et forbløffende kraftfullt dokument som trekker opp mønstre og dynamikker som kan sende ilende, gjenkjennende bølger gjennom den som leser. Paglia ville reetablere kjønn og sex som fundamentale kategorier og krefter i livet, som har vært med bestandig og som kunsten, som konsekvens, koker over av.

Hun påpeker, med rette, at kunsthistoriske oversikter sjelden går inn i den seksuelle tematikken i mange hundre år gamle malerier og statuer, selv om den roper til dem. Forskjellige tider har forskjellige tabuer, og det som er undertrykket i moderne tider, kan være tydeligere tematisert i antikken eller renessansen — og omvendt. Polemikken hennes er en påminnelse om at det er mange perspektiver som glipper hvis man bare ser på seksualiteten som noe som endrer seg med normer, vedtak og holdninger, og ikke noe som ligger og bobler under diskusjonen om den, som seig magma, uinteressert i hvordan filosofer og politikere mener den burde oppføre seg.

Paglia ser på vestens kulturhistorie og ser en serie stormfulle verk og kunstnere som skaker i spenningen mellom de greske gudene Apollon og Dionysos: Det rasjonelle, kjølige og disiplinerte, som har kjempet seg opp av det klebrige og kroppslige — og det hengitte, eksatiske og oppløste, representert ved vinguden og hans opptog av ville kvinner. Forfatteren, en erklært tilhenger av Sigmund Freud, er opptatt av det at alle en gang var en del av en annen, nemlig en kvinne — og hvordan behovet for både å vende tilbake til den samme enheten og å sprenge seg ut av den, kan være styrende.

Det hedenske står mot det kristne, det kvinnelige mot det mannlige og det feminine mot det maskuline. Det er ikke dermed sagt at det feminine og det kvinnelige er det samme, og det er slett ikke forbeholdt kvinner.  Det feminine er, hos Paglia, noe avklart, elegant og apollinsk, nett og ofte passivt, mens det kvinnelige kan være brølende og krevende, en sugende livmor som særlig menn bygger palasser og legger ut på ekspedisjoner i et forsøk på å komme seg vekk fra. Den finnes blant annet i Dido i Vergils «Aeneiden» og Kleopatra i Shakespeares «Antonius og Kleopatra», seksuelt storforlangende kvinner som får voldsomme endelikt.

Det seksuelle kan betraktes på tvers av tid og rom og kulturelle grenser og kategorier. På en tid da heller ikke dét var blitt helt stuerent, oppløste Paglia skillet mellom høyt og lavt og så den samme erotiske lengselen eller avvisningen i klassiske statuer og massekultur. Inkarnasjoner av krigerkvinnen og den seksuelt attråverdige ynglingen utforskes i fascinert detalj. Paglia går inn i forskjellige antikke skildringer av Artemis, Apollons jomfruelige tvillingssøster, den kompromissløst frihetselskende jegergudinnen som blir enda fjernere og mer utilnærmelig ved at hun dreper fra avstand, med pil og bue.

Paglia ser avskygninger av henne både i de smale kroppene til kvinnelige langdistanseløpere og i Katharine Hepburn, populærkulturens kvinnelige kriger som vrir seg unna andres berøringer og definisjoner. En annen type kvinnelighet, en mer svulmende, lys og utstilt, uten for mye førkristent mørke, finner Paglia både i Botticellis «Venus fra Milo» og pinupbildene av Rita Hayworth.

Den vakre ynglingen og den homofile dragningen mot denne, er gjenstand for et lignende løp fra antikken til i dag. I gresk mytologi, der det er skuldretrekkende vanlig for guder og helter å ha unggutter som elskere, er det kanskje Ganymedes som er den mest fremtredende: Gutten som var så vakker at han ble tatt opp på Olympen av gudene for å glede dem. Den skinnende blanke tenåringen i Donatellos statue av David fra 1430 og den purunge gjenstanden for fortellerens forelskelse i Thomas Manns «Døden i Venedig» bærer i seg det samme. Paglia ser både noe sterkt seksuelt og noe nærmest aseksuelt i inkarnasjonene av Ganymedes og David:

«Den vakre gutten, som er seksuelt komplett, er forseglet i stillhet, bak en mur av aristokratisk forakt», skriver Paglia. «Den vakre gutten drømmer, men tenker ikke ogføler ikke ... Han er ondskapsfull i sin likegyldighet, fjernhet, og rolige selvkontroll». Han bærer i seg en narsissistisk fjernhet og latent autisme. Alle ser på ham, men selv er han ikke istand til å ta andre innover seg. Dyrkingen av ham har masochistiske drag.

Studiet av krigerkvinnen og ynglingen er typiske for «Sexual Personae», perspektiver som følger organisk av et spesifikt syn på forholdet mellom natur og menneske. Da filosofen Jean-Jacques Rousseau lot de famøse ordene falle på 1700-tallet, om at «mennesket er født fritt, men overalt er det i lenker», var det en retorisk dytt i ryggen til en hel haug av etterkommere som delte troen på at samfunnets hierarkier og forventninger var det som hindret mennesket i å leve gode liv, og at dersom disse kunne justeres, ville folk bli friere og likere. Paglia stiller seg last og brast ved Rousseaus kritiker, den grenseløse marki de Sade, som beskriver en dekadent verden der sosiale normer ikke lenger er styrende — og som dermed eksploderer i sex og vold.

I dette synet på samfunn så vel som kunst er sivilisasjonen et tynt ferniss over en verden der et annet og mer brutalt hierarki rår, et amoralsk univers der man spiser eller blir spist. Naturen skiller ikke mellom et kjærlig, ekteskapelig samleie og voldtekt, påpeker Paglia, det er det bare kultiverte mennesker som gjør. Når den sosiale kontrollen blir mindre, bryter aggresjonen frem. En opplevelse av identitet vil nødvendigvis skape konflikt. Man definerer seg selv ut fra hva man ikke er, hva man overvinner og hva man avfeier som tilbakelagte stadier.

Det er voldsomt. Men i det naturvitenskapelig nysgjerrige, ultrapragmatiske perspektivet finnes også en trøst. Det ligger en påminnelse der om alt i deg som du ikke umiddelbart, som inngår i biologiske menuetter som har gått mange, mange ganger før. Men det åpner også for unike, individuelle betraktninger om akkurat hvordan de kanskje virker i deg, og i Sandro Botticelli, og i Emily Brontë; om hvordan du kan observere og fortolke det i deg selv, men ikke konstruere deg selv fra bunnen.

«Sexual Personae» er et vilt kor med mange stemmer. Den knallfargede selvsikkerheten kan få det til å klø i leseren etter å komme med forbehold og innvendinger. Men om den ikke leses som noen uttømmende kunsthistorie, men som et supplement og et alternativ, føles den befriende, nesten nødvendig. Og den er et sted det er mulig å finne noe av både Michaelangelo og seg selv, den dagen man står overfor kjæresten og hveser noe med en mange tusen år gammel stemme.

OMDISKUTERT DAME: Camille Paglia har vakt oppsikt med sin form for feminisme, som er til dels sterkt kritisk til mainstreamfeminisme, og sin lesning av kunsthistorien og litteraturhistorien. I 2013 besøkte hun Oslo.  Foto: Øistein Norum Monsen / DAGBLADET
OMDISKUTERT DAME: Camille Paglia har vakt oppsikt med sin form for feminisme, som er til dels sterkt kritisk til mainstreamfeminisme, og sin lesning av kunsthistorien og litteraturhistorien. I 2013 besøkte hun Oslo. Foto: Øistein Norum Monsen / DAGBLADET Vis mer