PÅ ALVOR: Kloden har ikke sett et sånt antall mennesker på flukt siden slutten av annen verdenskrig. Det er alvor. La oss være enige om det, så vi kan snakke på en skikkelig måte om hvordan vi møter det, skriver kronikkforfatteren. Foto: NTB scanpix
PÅ ALVOR: Kloden har ikke sett et sånt antall mennesker på flukt siden slutten av annen verdenskrig. Det er alvor. La oss være enige om det, så vi kan snakke på en skikkelig måte om hvordan vi møter det, skriver kronikkforfatteren. Foto: NTB scanpixVis mer

La oss snakke redelig om mennesker som er redde og fortvilet

Hvordan får vi til en saklig samtale om hvordan vi møter mennesker på flukt?

Meninger

I dag er jeg krenket. Det tåler jeg fint. Jeg slang med leppa sist uke og var drittlei, i dagens debattkultur vil det hefte ved mine argumenter. Men trenger vi å ha det sånn?

Jeg ytret meg om «ting jeg ikke har greie på» på db.no sist helg med kronikken «nå er jeg lei». Jeg både følte og synset, slik det sømmer seg av en emo innvandringsapologet og asylaktivist fra ytterste venstre (altså, fra Venstre via sentrum til Rødt, så vidt jeg har forstått...). Jeg som roper moralistisk fra en øy uten en eneste innvandrer. I min naive forestilling, fullstendig uten å ha dekning, påsto jeg at det ikke finnes no-go-soner, verken her, i Sverige, Frankrike, Storbritannia eller Tyskland. Det gjør altså ikke det, til tross for at både Pamela Geller og Human Rights Service og en og annen politimann gjerne vil kalle urbane strøk med levekårsutfordringer for no-go.

Jeg er visst villig til å rive ned velferdsstaten og la våre egne gamle sulte for å slippe inn hele verden til vårt sosialkontor, siden jeg påstår at Europa ikke er utsatt for noen innvandringssverm, for lykkejegerhorder eller asylsøkerbølge. Floden som har veltet over Europa i år, utgjør tilsvarende 0,3 prosent av Europas befolkning. Det er mange fler enn vi er vant til, men det er ingen sverm eller flod.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er klart at det finnes områder i storbyer i Europa som har store utfordringer. Men når sannheten sementeres til «og det har med innvandrerne å gjøre» er vi imidlertid på en slippery slope når det gjelder å finne gode løsninger. Ett av premissene er nemlig gitt: Uten innvandrerne ingen problemer. Vi mister den gode debatten, de gode tiltakene og optimismen som fører til løsninger.

Det er på samme måte åpenbart at flere europeiske land strever med å håndtere situasjonen når så mange mennesker som tilsvarende 0,3 prosent av europas befolkning kommer på en gang. Ikke bare kommer de på kort tid, de kommer til bestemte områder. Vårt svar har til nå ikke stått i forhold til verken hva flyktningene trenger eller landene som tar imot behøver.

Hvordan får vi til en samtale om hvordan vi møter disse utfordringene? Hva skal vi gjøre for å sikre ytringsrom for de kloke stemmene?

Før sosiale mediers tid kom leserinnleggene hånd eller -maskinskrevet til papiravisenes redaksjoner. Vi er mange som har vokst opp med faste signaturer i lokalavisa, og noen av dem var god kaffemat. I dag skriver vi våre egne leserinnlegg i våre egne medier, vi er våre egne redaktører, og midt i det hele bygger vi våre egne nettverk der vi leter opp dem vi følger og leser. Den hissige signaturen i lokalavisa er plutselig vår egen.

Nettavisenes kommentarfelter er et minefelt. Her dyrkes ikke argumentet. I milelange tråder æreskjeller man hverandre, majoriteten er ikke opptatt av kloke hoder eller gode argumenter. Oppvotering og likerklikk virker som afrodisiaka, både for nettavisens eier og nettavisens kommentatorer.

I snakkatoriet (de av oss som har som hovedsyssel å sette dagsorden gjennom å trekke opp saker, i blogger, sosiale medier, andre medier) gjenspeiles det samme. Man plasserer hverandre, posisjonerer seg med sine allierte, og karakterdrap på motdebattanter er en kunstart.

Lokalpolitikere gjør som sentralpolitikere. Det viktigste er ikke hva vi vil gjøre, men hva motparten aldri har gjort. Gågater over hele landet fylles i disse dager av lokalpolitiske snakkere. Hva snakker de om, og hvordan snakker de om hverandre? Er andre dumme dersom de mener noe annet enn deg? Og gir det deg i tilfelle rett og plikt til å påpeke det, eller begrunne ditt unnvikende svar med at det er grenser for hvor dumme folk du snakker med kan være?

Kanskje skal vi finne igjen en frykt for å krenke. Kanskje skal vi ikke gjøre det fordi vi er redde for at andre kan bli støtt eller såret, men fordi vi erkjenner at de klokeste hodene ikke nødvendigvis har de sterkeste rustningene eller er størst i kjeften. Ikke fordi noe skal være tabu eller ulovlig å snakke om, men fordi vi vet at veien til målet går på veien og ikke i skyttergraver på begge sider av den.

La oss snakke om flyktningkatastrofen. La oss snakke redelig om mennesker som er redde og fortvilet. Det innebærer å snakke på en skikkelig måte til, om og med dem som mener det motsatte av deg. Det innebærer å snakke på en skikkelig måte til, om og med dem som er forskjellig fra deg. Det innebærer å snakke på en skikkelig måte til, om og med dem som kommer på flukt.

Det er ikke lett, men vi kan klare det. Ytringsfriheten til dem som bølles med står på spill. Religionsfriheten til dem som ikke vil kristnes med et sverd likeså.

Kloden som sådan har ikke sett et sånt antall mennesker på flukt siden slutten av annen verdenskrig. Det er alvor. La oss være enige om det, så vi kan snakke på en skikkelig måte om hvordan vi møter det.

Det er kanskje skikkelig PK (politisk korrekt) av meg dette her, det er ikke et gyldig argument for ikke forsøke å bidra.