La oss være enige

For en måned siden skrev jeg et debattinnlegg i Dagbladet der jeg hevdet at norske politikere og forskere ikke vil vite hvordan de minste barna har det i barnehagen. Det var drøyt sagt, jeg innrømmer det. Men gjennom den siste tids debatt har politikere og forskere, og andre meningsytrere, selv bekreftet min spissformulerte påstand.

I stedet for å gå inn i selve temaet, har de fleste vist en bevisst vilje til å misforstå mitt innlegg og min bok, slik at forfatteren kan plasseres på hyllen for reaksjonære galninger og livet kan gå sin gang.

Jeg tåler dette, bevares, men jeg synes det er trist - for barna - at det er så vanskelig å diskutere barneomsorg i Norge. Og jeg synes det er synd å se at forskeres prestisje og politikeres frykt for å støte foreldre og bli upopulære, stopper en debatt om en viktig sosial forandring i det norske samfunn.

Forsker Solveig Østrem slo an tonen da hun sa i Dagsnytt Atten at det var trist at hvem som helst kunne skrive bok om barnehager. Før hun hadde lest boken min slo hun fast at den var basert på «gamle myter», og hun sa til Dagbladet at debatten var avleggs. Hvordan kan en debatt om en ny sosial praksis være avleggs? Kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell skrev at jeg måtte slutte å spre angst og stress hos samvittighetsfulle foreldre (Dagbladet 14/9). Han mener altså at foreldrene tåler mindre enn barna.

Men jeg tror vi tåler det, ja, jeg tror faktisk de fleste foreldre ønsker mer kunnskap velkommen og ville vært glade dersom noen sa: Selvfølgelig skal vi undersøke om det kan være slik at også norske småbarn øker produksjonen av stresshormoner i barnehagen. Ville ikke det være å ta barna på alvor, som det heter? Cathrine Sandnes fremstiller det som om jeg mener at barn blir ensomme og risikerer hjerneskade i barnehagen (Dagbladet 27/9). Hvorfor slike fordreide overdrivelser? Og hvorfor argumenter som at barna «sier at de har det gøy», når det er barn under to år som er mitt tema?

I samme utgave av Dagbladet uttaler psykolog Karen Kollien Nygaard seg om hvordan vi preges av barndommen. Hun sier: «De to første åra er magiske, og det skal godt gjøres å veie helt opp for det i etterkant hvis du ikke føler deg trygg da».

Jeg sier ikke at alle barn under to år er utrygge i barnehagen og blir angstpasienter senere i livet. Men jeg stiller det samme spørsmål som forskningssjef Bjørn Grinde ved Folkehelseinstituttet har gjort: Kan det være noe ved dagens omsorg for de minste som er med på å øke faren for problemer senere i livet? Grinde mener at angst vanligvis bunner i miljøfaktorer i barndommen, og at forekomsten av angstrelaterte sykdommer i dag er altfor utbredt til at det kan forklares kun med barnemishandling.

I min bok intervjuer jeg psykologiprofessor Lars Smith. Han sier at ettåringers separasjonsangst når de skilles fra foreldre er stor, at den kan vare i uker eller måneder, og at effekten kan være varig – dersom barnet ikke blir trøstet og sett som det burde.

Det er mange omsorgsfulle og flinke ansatte som trøster og ser barn i barnehager. Men altfor få! Det er underlig at Solhjell bare har møtt «kompetente og tydelige» voksne i barnehagen, når virkeligheten er ustabil bemanning og at et klart flertall av de ansatte ikke har noen utdanning i å jobbe med barn.

Det er fint at Solhjell og Cathrine Sandnes har vært heldige i barnehagelotteriet, men for andre er det nok mer interessant med fakta. Som at halvparten av førskolelærerne mener at de ikke har tid til å gjøre arbeidsoppgavene som planlagt. Eller at det i Oslo er vanlig praksis ikke å sette inn vikarer før etter 14 dagers sykdom. Eller at det presses inn stadig flere barn på gruppene.

En dansk undersøkelse viste at ett- og toåringer som gikk i barnehage var syke mer enn dobbelt så ofte som hjemmebarn. Vi vet at noen barn er mer utsatt for infeksjoner enn andre. Akkurat som noen er mer eksponert for å få psykiske vansker. Alene av disse grunner burde det være viktig å sikre foreldre en reell valgfrihet i omsorgsløsning for de minste.

Men det er jo valgfrihet, mener Cathrine Sandnes. Barnehagen er kun et tilbud. Alle kan velge å være hjemme. Vel, vel. Når den som takker nei til «tilbudet» taper et par hundre tusen kroner i året, blir pass av eget barn et alternativ for de få. For idealister, økonomisk privilegerte og arbeidsløse.

Og når barnehage for knøtter fremstilles av ledende politikere som avgjørende for barnets sosiale og akademiske utvikling, er det naivt å snakke om et «tilbud». Solhjell skriver at foreldre skal få «sakleg informasjon om fordelar og ulemper og sjansen til å treffe eigne val».

Selv har han uttalt at foreldre som er hjemme med små barn påfører dem et kunnskapshinder – stort lengre unna saklig informasjon er det vanskelig å komme. Det rare er at SV-ministeren vil ha lengre fødselspermisjon. Foreldre som er hjemme i permisjon er altså ikke et kunnskapshinder for barna, bare foreldre som er hjemme med kontantstøtte. Alle politiske partier vil ha lengre fødselspermisjon. Men hva skal vi med det, hvis ettåringen har det best i barnehagen?

Cathrine Sandnes synes ikke at staten skal yte støtte til foreldre som vil passe ettåringen selv. Greit, men fortjener lønnsarbeidende foreldre dobbel gevinst ved at barnepass finansieres av staten? Barnehage for ettåringer er ikke et nødvendig velferdsgode for brukerne, med allmenn oppslutning i folket, slik sykehus og skole er det. Heldagstilbud til barn i denne alderen har ikke sitt utgangspunkt i barnas behov, men foreldrenes. Derfor burde foreldrene selv betale mest.

Ifølge Sandnes er slikt ikke verdt å diskutere, familiepolitikk er ikke ekte politikk, barneomsorg er en privatsak. Vi bør være fornøyd dersom partneren er enig og ikke legge oss opp i hva andre gjør, skriver hun. Sandnes mener at vi bør glede oss over å leve i et land der barnehagen ikke er tvang!

Ja, la oss slutte å diskutere barnas virkelighet, la oss synge sammen på vei til jobb og være glade for at vi ikke bor i Nord-Korea, der barnehagen er obligatorisk fra tre måneder.