La oss være fiender

Den kanadiske journalisten Naomi Klein skriver i Dagbladet fra Bagdad.

«HAR DU LEDIGE ROM?»

spør vi hotellinnehaveren.

Hun studerer oss, blikket hennes hviler på min reisevenns blanke, hvite skalle.

«Nei,» svarer hun.

Vi prøver å la være å se på de seksti romnøklene i hyllene bak henne - hotellet er tomt.

«Kommer du til å få ledige rom snart? I neste uke, kanskje?»

Hun nøler.

«Eee - nei.»

Vi drar tilbake til vårt nåværende hotell - det som vi gjerne skulle reist fra fordi det verserer veddemål om når det kommer til å bli truffet - og slår på TV-en. BBC viser opptak fra Richard Clarkes vitnemål for 11. september-kommisjonen, og et par forståsegpåere krangler om hvorvidt invasjonen av Irak har gjort USA tryggere.

De burde forsøke å finne et hotellrom i denne byen, hvor USAs invasjon har ført til en bølge av antiamerikansk raseri så intenst at det nå ikke bare rammer den amerikanske okkupasjonsmaktens militære tropper, administrasjon, entreprenører og leverandører, men også utenlandske journalister, utviklingsarbeidere og tolker - kort sagt alle som på noen måte kan assosieres med amerikanerne.

Det er derfor vi egentlig forstår at hotellinnehaveren gjorde som hun gjorde. Den som vil overleve i Irak, gjør lurt i å holde seg så langt borte fra folk av vår type som mulig. (Vi vurderte å forklare at vi er kanadiere, men alle journalister fra USA har begynt å utstyre seg med det kanadiske lønnebladet - når de ikke prøver å forsvinne bak de nyinnkjøpte sjalene sine.)

PAUL BREMER,

sjef for USAs okkupasjonsstyrker, har ennå ikke begynt å kle seg i hijab, i stedet takler han flommen av antiamerikanisme med sin vanlige framsynthet. Bagdad er oversvømt av ubehjelpelige, proamerikanske trykksaker av typen Baghdad Now, fylt av nedlatende artikler om hvordan amerikanerne lærer irakerne om pressefrihet.

Dessverre opplevde irakerne nylig en annen versjon av pressefriheten da Bremer fikk USA-troppene til å stenge ei avis drevet av Moqtada a-Sadrs tilhengere. Den militante sjialederen påsto at amerikanere står bak angrepene på irakiske sivile og kalte den midlertidige grunnloven en terroristlov. Ennå har ikke al-Sadr oppfordret tilhengerne sine til å slutte seg til det væpnede opprøret, men mange her mener at det å stenge avisa, som var en ikke-voldelig måte å vise motstand mot okkupasjonen på, var akkurat det som skulle til.

Men så har også rekruttering for motstandsbevegelsen alltid vært presidentens Irak-sendebuds spesialitet. Det første Bremer gjorde etter å ha blitt utpekt av Bush, var å gi 400 000 irakiske soldater sparken. Han nektet å gi dem pensjonen de hadde krav på, men lot dem beholde våpnene sine - i tilfelle de skulle få bruk for dem seinere.

MENS AMERIKANSKE

soldater var opptatt med å sette hengelåser på avisredaksjonens dører, befant jeg meg i det jeg trodde var en oase av proamerikanisme, nemlig tapperiet Baghdad Soft Drinks Company. Den 1. mai skal tapperiet starte produksjonen av et av de sterkeste symbolene for USAs kultur: Pepsi-Cola. Jeg forestilte meg at dersom det var noen igjen i Bagdad som var villige til å forsvare USA, måtte det være Jassim Khamis, tapperiets direktør. Jeg tok feil.

«Problemene i Irak er Bremers skyld,» sa Khamis.

«Han ødela landet og prøvde å bygge det opp igjen, og nå lever vi i et kaos.»

Fra religiøse ekstremister og Saddam-tilhengere forventer man å høre slike ord, men ikke fra en som Khamis. Ikke bare er hans Pepsi-avtale en av de mest profilerte investeringene et USA-basert multinasjonalt selskap gjør i Iraks nye «frie» marked, Khamis var også en av de mest trofaste tilhengerne av USAs invasjon. Ikke underlig: Saddam henrettet to av brødrene hans, og Khamis ble tvunget til å trekke seg som direktør av tapperiet i 1999, etter at Saddams sønn Uday hadde truet ham på livet. Etter at baathistenes bedriftsleder var blitt drevet bort, fikk Khamis tilbake jobben sin.

Khamis pleide å stå trygt på sine pro-amerikanske holdninger, selv om det førte til diskusjoner med venner som ikke var enige. Men ett år etter invasjonen har mange av naboene hans i industriområdet måttet gi opp. «Jeg vet ikke lenger hva jeg skal si til vennen mine,» sier han. «Det er et kaos.»

Lista hans over anklager mot okkupantene er lang. Han snakker om korrupsjon i fordelingen av gjenoppbyggingskontrakter, om plyndringene som det ikke er blitt slutt på, om Iraks grenser som ikke er blitt sikret; ikke mot utenlandske terrorister og ikke mot uregulert import inn i landet. Irak næringsliv er ennå tynget av plyndringene og sanksjonene og kan ikke konkurrere.

Den vanligvis så avbalanserte Khamis blir opphisset når han snakker om mannen som har ansvaret for å «gjenoppbygge» Irak. «Paul Bremer har gjort mer skade enn krigen. Bomber ødelegger bygninger, men hvis folket blir ødelagt, er alt håp ute.»

NÅR VI REISER

fra tapperiet seint på ettermiddagen, er gatene i USA-okkuperte Bagdad fulle av al-Sadr-tilhengere som sverger blodig hevn for angrepet mot avisa deres. En talsperson for Bremer sier at avgjørelsen om å stenge avisa var riktig fordi den «fikk folk til å tro at vi var ute etter dem».

Et voksende antall irakere har virkelig et slikt inntrykk, men årsaken har lite med avisas provokasjoner og svært mye med okkupasjonsmyndighetenes provokasjoner å gjøre. «Overleveringen» den 30. juni nærmer seg, og Paul Bremer løfter på sløret og viser hvilke metoder USA har for å holde på makten lenge etter at Irak er blitt erklært «selvstendig».

I slutten av mars, som en følge av den såkalte Ordre 39 fra september i fjor, proklamerte Bremer enda en lov som åpner for utenlandsk eierskap i Iraks økonomi. En lov som ikke vil kunne endres av Iraks neste regjering fordi premisser i den midlertidige grunnloven gjør det umulig.

Den amerikanske administrasjonen (CPA) bekrefter også at pengene som USA skal bruke på gjenoppbyggingen av Irak etter den 30. juni, 18,4 milliarder dollar, skal administreres fra USAs ambassade i Irak. Pengene vil bli brukt over fem år til gjenoppbygging av Iraks grunnleggende infrastruktur, inklusive elektrisitet, vann, olje og transport, og politi og rettsvesen. Iraks framtidige regjering vil ikke ha kontroll over oppbyggingen av disse kjerneområdene i det irakiske samfunnet.

Okkupasjonsmyndighetene har dertil funnet en snedig metode til å beholde kontrollen over Iraks militærmakt. En erklæring fra Bremer fastslår at også etter at overgangsregjeringen har tatt over landet, skal den irakiske hæren ha USAs general Ricardo Sanchez som sin øverstkommanderende.

I samme omgang bekjentgjorde CPA at USA skal utnevne en sikkerhetsrådgiver for Iraks militærvesen. Rådgiveren skal ha samme makt som den Condoleezza Rice har i USA, og skal fungere i stillingen i fem år, lenge etter at makten i Irak etter planen skal være overført til en demokratisk valgt regjering.

Sett i sammenheng tegner disse siste bekjentgjøringene sitt tydelige bilde av hvordan «det frie Irak» kommer til å se ut.

PÅ KVELDER NÅR

det ikke er eksplosjoner i nærheten, slapper vi på hotellet, og hopper i stolen når vi hører smell av bildører. Noen ganger slår vi på TV-en og kaster et blikk på en debatt langt borte om hvorvidt invasjonen av Irak har gjort USA tryggere.

Få virker interessert i om invasjonen har fått irakerne til å føle seg tryggere. Det er ille, for der er en klar sammenheng mellom de to problemstillingene. Som Khamis sier: «Det er ikke krigen som har ført til alt dette hatet. Det er alt det de gjorde etterpå. Det de gjør nå.»

© The New York Times

med norsk enerett for Dagbladet

Oversatt av Astrid Bruvik