SØTE: Men glemt i neste klikk, og i menneskers jakter på verdifulle naturressurser. Isbjørner på et flak i Barentshavet, ved Svalbard. Foto: SCANPIX.
SØTE: Men glemt i neste klikk, og i menneskers jakter på verdifulle naturressurser. Isbjørner på et flak i Barentshavet, ved Svalbard. Foto: SCANPIX.Vis mer

La pengene prate

Naturverdiene er tjent med at de får en takst, skriver Anne Marte Blindheim.

Moralisme er prøvd. («Vi har lånt jorda av våre barn.») Følelser er forsøkt. («Stakkars isbjørnunge på et isflak.»). Det er blitt mast om fornuft. («Forskning viser. Noen må gjøre noe.»)  

Ingenting av dette har fungert. Moralismen er død. Dyreargumentet funker bare i et øyeblikk, og bare hvis dyret er søtt. Det er ingen som bryr seg om mose. Snusfornuft fenger ikke. Hensynet til det åpenbart verdifulle, som hus, strømkabler og veier, trumfer alle disse argumentene og kan få lover og regler til å virke temmelig latterlige. Folk vil ha hus, ikke hubro.  

Derfor forsøker man nå, på 2010-tallet, i blåskjortenes tidsalder, å kalkulere verdien av natur i kroner og øre. Økonomiargumenter skal møtes med økonomiargumenter. Det er et kommunikasjonsgrep, men et godt grep. For det er i høy grad økonomi det handler om.

Naturen er livsgrunnlaget. Økosystemene, med millioner av oppdagede og enda flere uoppdagede arter, gir oss mat, rent vann, medisiner, energi og tak over hodet. Planter, insekter og dyr fungerer sammen i et intrikat samspill. Fjernes en brikke, starter en dominoeffekt. Gjennom milliarder av år har arter kommet og gått. Men de siste 50 årene har mennesker konsumert natur på en ikke bærekraftig måte. Arter utryddes som følge av klimaendringer, overhøsting, forurensing og landskapsendring. Så fort går det, at enkelte forskere snakker om en ny global masseutryddelse. Bare i Norge er 2398 arter utrydningstruet. Ofte skyldes det arealendringer som hver for seg er fornuftige, men som samlet gir en negativ effekt.  

Artikkelen fortsetter under annonsen

På internasjonalt toppnivå har temaet fått økende oppmerksomhet. FN-toppmøtet om biomangfold i Nagoya i 2010, ble i motsetning til klimatoppmøtet samme år, ansett som vellykket. Kanskje fordi utrydding av dyr og planter oppleves som en mer konkret trussel enn atmosfæriske gasser. Man ble enige om en plan for å stanse utryddelsen av arter innen 2020. Årets toppmøte i Hyderabad i oktober har som hovedutfordring å skaffe penger på bordet. Tanken er igjen at rike land skal forplikte seg til å ta vare på sin natur, og betale for naturvern i fattige land. Én milliard kroner er på plass, det trengs 20 til.  

Norge følger på med ratifisering, handlingsprogram, forskrift og indeks. Men man kommer ikke i mål om man ikke har folket med seg. Omsatt til penger blir ulike former for verdier håndgripelige og sammenlignbare. Derfor arbeides det nasjonalt og internasjonalt for å taksere verdien av natur, eller snarere kostnaden av å ødelegge et økosystem versus kostnaden av å bevare det. Det samme har vært gjort på klima. Metoder for å forsøke å verdifeste natur er beskrevet av FN-prosjektet The Economics of Ecosystems and Biodiversity (EEB). I deres rapport fra 2010 finnes noen eksempler på regnestykker. Den totale verdien av insektpollinering globalt er anslått til 153 milliarder euro årlig.  

Den offentlige norske utredningen om verdien av artsmangfold ledes av Norsk Industri-sjef Stein Lier-Hansen. Utvalget skal levere sin rapport neste år. Det er ingen enkel sak de har foran seg. Kunnskapshullene om arter og mekanismer i naturen er store. Det er umulig å sette en nøyaktig prislapp på natur. Men de mener at de vil kunne sette opp noen gode eksempler. Målet er å vise at det ikke bare kan være etisk og moralsk, men også økonomisk fornuftig å ta vare på natur.  

Det viktigste redskapet for naturvern er fortsatt politikk, forvaltning og jus. Men tall og matematikk kan forsterke forståelsen for hvorfor naturhensyn må tas. Verdien av en vei kan lett dokumenteres. Det er verre med verdien av hekkeplass for en fugl ingen lytter til. Om miljøinteresser og utbyggere snakker noenlunde samme språk, økes muligheten for å få til gode beslutninger og riktige løsninger.  

Sunt miljø og sunn økonomi er ofte to sider av en og samme sak: god ressursforvaltning. Prinsippet kan anvendes i flere saker.  Oljeproduksjon er for eksempel ikke bare produksjon, det er vel så mye uttak fra en konto. Er det smart å ta ut så mye man klarer så fort man kan når vitenskapen sier at naturen ikke tåler det? Nei. Er det lurt å ta ut så mye på en gang at vi ikke greier å bruke  pengene, og landets fremste økonomer advarer mot rødglødende oljeøkonomi? Antakelig ikke. Det samme gjelder fisk. Er det fornuftig, økologisk og økonomisk, å tømme havene? Selvsagt ikke. Vi kan altså la pengene prate. De prater så folk forstår.