SKATTEVILLIG: Bill Gates og Rasmus Hansson fra MDG har foreslått en skatt på roboter. Det er ingen god løsning, skriver Aksel Braanen Sterri. Foto: Emmanuel Dunand/AFP
SKATTEVILLIG: Bill Gates og Rasmus Hansson fra MDG har foreslått en skatt på roboter. Det er ingen god løsning, skriver Aksel Braanen Sterri. Foto: Emmanuel Dunand/AFPVis mer

La robotene slippe skatt

Det er andre og bedre måter å få inn de nødvendige skatteinntekter på.

Kommentar

Bare en uke etter at Bill Gates' forslag om å skattelegge robotene gikk verden over, tar Miljøpartiet De Grønnes talsperson, Rasmus Hansson, til orde for det samme. Forslaget har en åpenbar appell, men er ved nærmere ettertanke ingen god løsning på problemene det forsøker å løse.

Det er statens evne til å finansiere sine oppgaver og faren for massearbeidsledighet som motiverer forslagene. Statens finansiering av utdanning, eldreomsorg, helsevesen og utbygging av infrastruktur krever inntekter, som i all hovedsak kommer fra skatter. En stor andel av skattene stammer fra arbeidsinntekt, slik figuren under viser.

Hentet fra Statsbudsjettet 2017.
Hentet fra Statsbudsjettet 2017. Vis mer

Hvis robotene erstatter stadig flere mennesker, vil skatteinntektene skrumpe inn samtidig med at det offentlige finansieringsbehovet øker. Jo flere som står utenfor arbeid, jo flere må motta offentlige ytelser uten selv å bidra til finansieringen. Står mange ufrivillig utenfor arbeid har vi samtidig skaffet oss et potensielt enormt samfunnsproblem.

Bekymringen er reell. SSB har beregnet at hver tredje jobb har en høy risiko for å bli automatisert. At automatiseringen av arbeidsplasser skaper problemer på kort sikt er det liten tvil om. Allerede står robotene for en mye større andel av jobbtapene i USA enn konkurransen med Kina og andre land. Og flere vil bli nødt til å omstille seg framover.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Å skattlegge robotene kan i teorien slå to fluer i en smekk. Det vil kunne øke skatteinntektene, samtidig som det gjør mennesker mer attraktive som arbeidstakere, fordi robotene blir dyrere enn uten skatten. Men det kommer ikke uten kostnader.

Ny teknologi, om den kommer i form av roboter eller ikke har en rekke fordeler. For det første driver den ned prisene. Det igjen frigjør penger som vi kan bruke på andre ting, som må lages av flere arbeidere. Grunnet ny teknologi kan disse arbeiderne være mer produktive enn før, noe som igjen øker deres lønn. Det øker også statens skatteinntekter.

For eksempel gjorde excel-arket og automatisert selvangivelse en hel rekke profesjonelle og uprofesjonelle regnskapsførere overflødige. Det er synd for dem som rammes. Men når vi bruker mindre tid og penger på regnskapsføring har vi mer penger og tid å bruke på andre ting. Og siden tilstedeværelsen av ny teknologi gjør mange flere arbeidere mer produktive enn de ellers ville vært (mange har nytte av excel-ark i jobben sin), øker lønningene som følge av det.

Dette er en dynamikk vi har ønsket velkommen tidligere og som ligger til grunn for den særegne norske lønnsfastsettelsen. Høye lønninger i bånn gir bedrifter et insentiv til å investere i ny teknologi som gjør billige arbeidere overflødig eller som øker produktiviteten til arbeiderne. Den norske arbeidslivsmodellen handler om å kombinere solidaritet mellom arbeidere i form av en sammenpresset lønnsstruktur med et kontinuerlig innovasjonspress i norske bedrifter som gjør det norske arbeidslivet som helhet mer produktivt enn det ellers ville vært. I Norge er det for dyrt å la mennesker gjøre rutinepreget arbeid.

Hittil har vi evnet å skape nye arbeidsplasser når tidligere arbeidsplasser har forsvunnet til robotene eller utenlandske arbeidere. Det er grunn til å tro at vi vil fortsette å skape nye jobber. Hver gang vi løser et nytt problem, skaper vi nemlig mange nye. Alle tidligere spådommer om en framtid uten behov for arbeid, fra Karl Marx til John Maynard Keynes, har tatt for gitt at framtida ville likne for mye på fortida. Men slik Keynes og Marx ikke kunne se for seg internett og digitaliseringen, vil ikke vi kunne se for oss morgendagens teknologiske framskritt.

På kort sikt er behovene nærmere vår forståelseshorisont. Bare i helse- og omsorgssektoren er det et stort behov for varme hender. Det behovet vil bare øke framover. Disse varme hendene bør derfor ikke låses til arbeid som roboter kan utføre bedre.

Dette kan selvfølgelig endre seg med utvikling av kunstig generell intelligens. Om robotene blir både billigere og bedre enn det vi mennesker kan være til nær sagt alt, må vi tenke nytt. Men heller ikke da er skatt på robotene løsningen.

Å skille ut en kapitalklasse for særegen skattlegging er oppskriften på uheldige vridninger i økonomien og et stort byråkrati i skattedirektoratet, som vil jobbe med å definere hva en robot er.

Men kanskje skal vi ikke lese Hansson så bokstavelig. Poenget kan snarere være å speke på en svakhet ved det gjeldende skattesystemet i møte med en mulig framtid der skatteinntektene fra lønnsarbeid reduseres. Men her er det ingen enkle løsninger.

En økt skatt på selskaper, om det er formuesskatt eller selskapsskatt vil trolig redusere investeringsviljen i Norge, selv om det er enkelte fordeler med en økt formuesskatt. Skal vi få selskaper til å betale den skatten vi trenger, må vi se utover både roboter og landegrenser.

Det er nemlig ikke robotene som er den største faren for statens evne til å kreve inn skatter. De er tross alt fysiske gjenstander det er mulig å verdsette og skattlegge. De er samtidig utsatt for de samme markedslover som arbeidere. Konkurransen vil presse profitten og prisene nedover, noe som vil komme forbrukerne til gode. Å sikre reell konkurranse i ei tid da noen firmaer tar kontrollen over hele markeder, vil bli en av myndighetens viktigste oppgaver framover.

For skattleggingen ligger problemet i at patenter og ideer bare vil bli mer verdt. Multinasjonale selskaper har gjerne base i et skatteparadis hvor de leier ut merkevaren og ideene til datterselskaper i land som Norge.

Disse koster «tilfeldigvis» så mye at de skattbare overskuddene av produksjonen blir marginale. Å ta knekken på denne formen for skatteplanlegging krever internasjonalt samarbeid, som allerede er i gang i OECD og EU.

Selskaper er ikke de eneste som bør skattlegges hardere. Vi har heldigvis andre måter å skattlegge personer på enn deres lønnsinntekt. Høyere skatt på eiendom, arv og forurensning er åpenbare kandidater.

En mindre åpenbar kandidat er en progressiv forbruksskatt, som beregnes ved å trekke sparing fra inntekt. Selv i robotenes tidsalder vil noen være rike. Deres forbruk bør skattes mye hardere enn i dag.