La Scala kommer til Oslo

MILANO (Dagbladet): Stjernedirigent Riccardo Muti blir blank i øynene når han snakker om sitt kjære La Scala, verdens mest berømte operahus: - Hun er en primadonna. Du kan hate henne, elske henne. Men når klokka slår åtte om kvelden, og om hun er i godlune, finnes ikke noe mer magisk i verden... Denne uka er Muti og orkestret hans i Oslo.

Dagbladet fikk «audiens» hos Riccardo Muti på hans kontor i La Scala i Milano fredag ettermiddag. I dette 223 år gamle operahuset hvor to mennesker har nær all kommando: Giuseppe Verdi og Riccardo Muti. I dette huset som kan by på en operasal som tar pusten fra deg om du skulle være så heldig å komme innenfor. Men det skal du jobbe for.

Her er norditalienske familier som har hatt abonnement i 223 år og er vel forankret i sin losje for mange hundre år videre. Bare Gud og Puccini vet hva de har tuftet sine formuer på. Dette er en verden flere melkeveier fra Bjørvika, og for ikke å snakke om Vestbanen.

Pepet ut

Og det er suset av dette som kommer til Oslo onsdag kveld i konserthuset. Det vil si, det er selve orkestret, Orchestra Filarmonica della Scala som nå befinner seg på turné og kommer til Oslo for første gang. De spiller selvfølgelig Verdi, danser fra operaen «I vespri siciliani» og «Aus Italien» av Richard Strauss.

Men tilbake til maestro Muti i Milano. Om jeg hadde vært sanger på La Scalas scene denne ettermiddagen, ville mine bukser for lengst vært våte. Muti bekrefter frykten.

- Alle sangere er livredde for å komme hit. Alle, absolutt alle, har vært buet ut en eller annen gang i karrieren. Callas, Mirella Freni, Pavarotti, alle. Jeg også. Publikum er svært vanskelig. De eier musikken som spilles her. Huset representerer århundrer. Men på den annen side, får du suksess her, finnes det ikke noe bedre følelse i verden.

Et ekteskap

Gjennom en internasjonal karriere i over 30 år er Muti for lengst i elitedivisjonen for dirigenter. Men hva er nå en «superdirigent»? En stjerne som står foran 100 musikere og skal få det til å låte.Sjefdirigent og musikkdirektør for festivalen Maggio Musicale Fiorentino i Firenze 1962- 1992.Sjefdirigent for Philharmonia Orchestra i London 1972- 1982.Sjefdirigent for Philadelphia Orchestra i USA i perioden 1980- 1992.Har ledet opera- og konsertfram-førelser under Festspillene i Salzburg hvert år siden 1971, i nært samarbeid med Wien-filharmonikerne.Har utgitt over 100 plater.

- Karajan sa til meg en gang at det er 30 viktige ting en dirigent aldri må bli lei av å repetere i et orkester. Hver eneste morgen, hver eneste uke, hvert år. Nå var ikke tallet 30 bokstavelig ment, men det han mente var at en dirigent må trene og bygge et orkester med tålmodighet. Forholdet er som et ekteskap. Det trenger ikke alltid å være kjærlighet, det kan til og med være hat med i bildet. Men det må være respekt. Og det må hele tida være rom for overraskelser. Hvis musikerne vet at det kan skje det uventede musikalske med denne dirigenten, i positiv forstand, kan forholdet vare svært lenge.

Studioskrekk

- Problemet for mange orkestre i dag er at de alle lyder svært likt. Du får meg ikke til å nevne navn, men altfor mange har en «diskografisk» lyd, et ideal skapt av teknologi. Dermed blir det kjedelig å høre på. Et virkelig stort orkester taper seg alltid i studioinnspillinger, sier Muti og nevner Wiener Philharmonikerne og Philadelphia-orkestret i USA som eksempler på de største.

Muti tar stadig oftere konsekvensen av sine egne meninger på dette feltet, og har i de seinere åra kommet med en liten skog av «live»-innspillinger av La Scala-forestillinger.

- I et studio sliter du med ektheten når Violetta (den kvinnelige hovedrollen i Verdis «La Traviata», red. anm.) må dø klokka 10 om formiddagen. Og klokka 12 hopper du tilbake til 1. akt. Jeg vil ha ekte vare, og foretrekker derfor at hun dør om kvelden.

Norsk brevvenn

I Norge har Riccardo aldri vært før. Og han har hørt Oslo-Filharmonien bare én gang på konsert. Den norske operadebatten kjenner han ikke, og vil derfor ikke uttale seg om den. Men før alt ble musikk for Riccardo Muti - før alle konsertene, alle reisene, alle sangerne - var det en liten, norsk jente som opptok ham i flere år.

- Det var mens vi gikk på skolen. Elevene valgte seg en brevvenn, og mitt valg falt på Ann Elise. Vi skrev i fire år. Jeg glemmer det aldri. Men dessverre, forholdet var høyst platonisk, sier Muti og ler hjertelig.

- Når du ikke er her eller står foran et annet orkester, hva gjør du da? Handler alt om musikk?

- Å, nei. Jeg gjør da helt andre ting. Og gjerne på impuls.

Når det er slik at jeg vet nøyaktig hva jeg skal gjøre 3. mai 2004 klokka 15.00, blir det en glede å gjøre spontane ting. Jeg er mye med min familie, jeg har to barn, ser på gamle filmer og får med meg så mye sport som mulig. Men aller best liker jeg å gjøre det vi napolitanere er best til i verden: Ingenting.

MAESTRO ALLA SCALA: Ricardo Muti er en av verdens fremste dirigenter.