La Scala

På 70-tallet satte Keith Jarrett (52) standarden for improviserte solopianokonserter. «Solo Concerts (Bremen/Lausanne)» og «The Köln Concert» står som klassikere i sjangeren, og har ikke hatt mange utfordrere bortsett fra Jarrett selv.

At nettopp Keith Jarrett fikk scenen da Milanos ærverdige La Scala for første gang åpnet dørene for jazz (13.2.95), er således rimelig nok. Hans «Improvvizationi al pianoforte», 70 minutter solopiano fulgt av en halv times ovasjoner og fem ekstranumre, ble i etterkant feiret som en historisk begivenhet i italiensk presse, som uforbeholdent genierklærte Jarrett.

På cd, avskrelt all festivitas, framstår musikken i mine ører noe mindre frapperende. Jeg finner konsertens første del, en tre kvarters meditativ elaborering over et enkelt tema, stiv, statisk og til tider pretensiøs og mildt kjedelig. Den 27 minutter lange del 2 er langt mer interessant i sin frie, ekspressive innledning, deretter søkende ro og forrykende ras av en avslutning, mens en inderlig «Over The Rainbow» nok en gang bekrefter Jarretts mesterskap i standardsjangeren. Av alt han deler sitt enorme talent og overveldende teknikk på, spørs det om ikke den omfattende ny-spillingen av standardlåter vil bli stående som Keith Jarretts opus magnum i moderne musikkhistorie, eventuelt sammen med Køln-konserten.