Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Debatten om skolegudstjenestene

La skolebarna gå i kirken

Det er ikke så farlig å la barn lytte til en preken. Det de får i kirken er mye viktigere.

KOMPETANSE: Hvis du vokser opp i Norge, må du med jevne mellomrom forholde deg til det som skjer på innsiden av en kirke. Å ha deltatt på en skolegudstjeneste kan gjøre barna mer kompetente. Foto: Torstein Bøe / NTB Scanpix.
KOMPETANSE: Hvis du vokser opp i Norge, må du med jevne mellomrom forholde deg til det som skjer på innsiden av en kirke. Å ha deltatt på en skolegudstjeneste kan gjøre barna mer kompetente. Foto: Torstein Bøe / NTB Scanpix. Vis mer
Kommentar

Det er like mye av en førjulstradisjon som trengselen på Karl Johans gate. Noen — i år lederen for Unge Venstre, Sondre Hansmark — tar til orde for at det ikke bør være julegudstjenester for norske skoleelever. Argumentet er at Norge offisielt er et sekulært land og at religiøsitet er en privatsak.

Hadde det enda vært så enkelt. Religiøsitet er en privatsak, men det er også mye mer. Kristendommen er i Norge knyttet til kultur og til historie, på en måte som gjør at den har sterk innflytelse på livet til vi som ikke tror, og til de som tilhører andre religioner. Å vite hva som skjer i et kirkerom, og hvordan man ter seg der, er med på å gjøre oss til kompetente borgere. I løpet av livet vil mange av oss være innom kirkelige markeringer, som bryllup og begravelser. Da er det bra at det ikke er et rart og fremmed rom, og at vi er gjort fortrolige med det, fra barnsben av.

I det historiske perspektivet gjør det å være på nært hold av et kirkelig rituale at vi blir mer forbundet med de som har gått gjennom de samme ritualene før, på tiden da den kristne troen var tettere vevd inn i den norske hverdagen, og kan forstå mer av betydningen kristendommen hadde. Det gir kjennskap til gamle salmer, bibelsteder og julesanger. Det er lett å bli narsissistisk på vegne av nåtiden, og tenke at det som teller, er det som er i vår umiddelbare nærhet. En julegudstjeneste er en påminnelse om hvilke lengre linjer som også finnes.

Norge har ikke lenger noen statskirke, og når det er snakk om for mye samkvem mellom skolen og kirken, blir det gjerne innvendt at Norge er et flerkulturelt og et flerreligiøst samfunn, og at skolebarn derfor ikke bør utsettes for forkynnelse fra én av landets religioner. Men det at det er flere religioner som utøves i Norge bør være et argument for å la skolebarn gå i kirken, og ikke mot. Det er samtidig, selvfølgelig, et vektig argument for å bringe skolebarn i tettere kontakt med det som skjer på innsiden av moskeer og synagoger.

Religion er igjen blitt noe splittende, og det at noen tilhører en annen religion, er en grunn til at de blir betraktet med mistro av andre, noe seiglivet antisemittisme og muslimfrykt vitner om. Det er av det gode om det som skjer inne i de forskjellige stedene for tilbedelse ikke blir noe rart og mystisk, noe som binder de troende sammen i et mistenkelig nettverk, men noe åpent og tilforlatelig, en selvfølgelig del av mange nordmenns liv.

Den britiske forfatteren Howard Jacobson har skrevet fint om hvordan han selv opplevde julefeiringen, som en liten jødisk gutt i et kristent land. Han har gode minner fra sin families hybridjul, der de plukket med seg eller forkastet det de likte best ved den kristne julefeiringen. Han skriver vakkert om sin egen store kjærlighet til de engelske julesalmene, og om hvordan han selv, som slapp å være med på julegudstjenestene, sto skjelvende ute i snøen og trykket nesen mot vinduet av kapellet, der han kunne høre de klare tonene av «Joy to the World».

Jacobson beskriver tilgangen til denne musikken som en berikelse, ikke en trussel. «Å være en kjøter er en dyd i en verden som blir stadig farligere på grunn av jakten på renhet», skriver han. Det at vi har en tilhørighet til én religion, gjør ikke at vi ikke kan gå på besøk til en annen.

En julegudstjeneste vil innebære, naturligvis, at barn vil høre en tale fra en kristen forkynner. Det er på sin plass at foreldre har rett til å frita barna sine for dette, men for min del er nok det en rettighet jeg ikke ville benyttet meg av. Jeg tror ikke det er så farlig å la barn høre en tale som rommer et livssyn som de selv, eller foreldrene, ikke deler eller er enige i. Antagelig har de allerede vært borti tekster og taler, fra politikere, eller fra en annen tid, som har et budskap som de synes skurrer. Dette er noe vi må være robuste nok til å tåle.

Jeg er sikker på at jeg ikke er den eneste ateisten i Norge som liker å være i kirker. Min ikke-tro er ikke så skrøpelig at en preken vil rokke ved den. Men det å sitte der, omgitt av orgeltoner, i en kirke med høyt tak, og reise meg og sette meg i gudstjenestens langsomme rytme, bringer meg i kontakt med noe, ikke med noe guddommelig, men med noe menneskelig. Iblant er det kjedelig, iblant kjenner jeg det nappe når det sies noe fra prekestolen jeg misliker, men det gjør ikke så mye. Å være der danner et bånd mellom meg og de som har slitt ned benkene før meg, de som har bygget det store bygget, de som har satt sammen de ofte melankolske tonene.

Det er en forbindelse som det ikke er så dumt å kjenne på iblant.