PRESIDENTEN VÅR: Det er på tide å la embetet som stortingspresident gå i arv. Og Olemic Thommessen er en utmerket kandidat til å starte arverekkefølgen. Foto: NTB Scanpix
PRESIDENTEN VÅR: Det er på tide å la embetet som stortingspresident gå i arv. Og Olemic Thommessen er en utmerket kandidat til å starte arverekkefølgen. Foto: NTB ScanpixVis mer

Tuftebarten:

La stortingspresidentembetet gå i arv!

Vis respekt for Olemic.

Meninger

Det voldsomme mediekjøret rundt Olemic Thommessen den siste tida er ikke vårt kongerike verdig. Behandlingen av stortingspresidenten, som nest etter kongefamilien er landets høyest rangerte person, hører ingensteds hjemme. Det hører med til skikk og bruk å nære aktelse for en slik person og et slikt embete. I stedet må Thommessen tåle uanstendige aviskommentarer og proteststemmer i Stortinget.

Spaltist

Tuftebarten .

Anonymt twitter-fenomen, som boltrer seg i langtekst hos Dagbladet. Har blant annet spådd at Rosenborg rykker ned i Adecco-ligaen og at Donald Trump får Nobels Fredspris i 2017.

En av grunnene til den dårlige behandlingen kan være at embetet rett og slett ikke har opparbeidet seg den nødvendige respekt i befolkningen. Kongen og hans familie har ikke det samme problemet. Tross noen små hjertesukk fra landets republikanere, behandles de kongelige med ærbødighet av folket. Her har stortingspresidentembetet noe å lære.

For hva har kongetronen som ikke stortingspresidentembetet mangler? Jo, rollen som monark står i en særstilling fordi den går i arv. Når en rolle går i arv, trenger den ikke å besudles av splittende partipolitikk. Nettopp derfor kan kongen virke samlende for alle nordmenn: ungdom, pensjonister, kommunister, republikanere, nye og gamle landsmenn. Alle elsker kongen vår.

Olemic Thommessen er et offer for et partipolitisk spill. Bare fordi han representerer partiet Høyre, gjør venstresiden alt som står i deres makt for å sverte ham. Når stortingspresidenten tar ansvar for en utbygging som vil komme oss alle til gode, og prosjektet får en overskridelse noen få tusen prosent, baner dette vei for en heksejakt drevet fram av pressen og opposisjonen.

La dette være siste gang en stortingspresident velges i Norge. Det er på tide å la embetet gå i arv. Makten er uansett kun symbolsk. Olemic Thommessen er en utmerket kandidat til å starte arverekkefølgen. Han har to talentfulle, politisk bevisste og kulturinteresserte sønner som begge ville kunne fylle vervet på en utmerket måte. At Thommessen bare har sønner, gjør også at vi i første omgang slipper å forholde oss til den vanskelige debatten om hvorvidt kvinner skal kunne arve embetet.

Hos de kongelige følger tronen i praksis fortsatt «sverdsiden» av slekten, det vil si at sønn arver far, selv om loven ble endret i 1990. Selv er jeg ikke overbevist om at stortingspresidentembetet er klar for en kvinne. Kirsti Kolle Grøndahl forsøkte å fylle denne rollen på 1990-tallet, men folkevalgte fra den perioden forteller at fraværet av en stødig mannshånd skapte mye uro i Stortinget.

En stortingspresidentfamilie kan også gagne landet på andre måter.

Hadde de fått et slott med en vakker park som var åpen for allmuen, for eksempel i Groruddalen, ville dette kunne trekke turister til en del av byen som trenger et løft.

Et av de beste argumentene for å la monarkiet gå i arv er som følger: «Når man i prinsippet er mot noe, men synes det fungerer godt i praksis, er det prinsippene det er noe galt med.» Den samme logikken gjelder for stortingspresidenten. Når man i prinsippet er for en valgt stortingspresident, men synes Olemic Thommessen fungerer dårlig i praksis, burde man innsette ham på livstid.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook