La svenskene tenke for oss

Norge har fagmiljøer som tenker profesjonelt i kampflysaken, nemlig Luftforsvaret med tilknyttede miljøer. Men de tenker uten korrektiver fra en sikkerhetspolitisk debatt om hva vi egentlig trenger flyene til. Fagmiljøene preges av erfaringene fra det meget verdifulle samarbeidet om F-16 med USAs flyvåpen, Lockheed Martin og europeiske småland, og operasjonene i Afghanistan. Dermed risikerer vi å få det flyet jagerflyverne velger ut fra denne indre kulturen, uten hensyn til om dette korresponderer med våre sikkerhetspolitiske behov.

Kjernen i problemstillingen er at hvis vi velger den amerikanske Lockheed Martin JSF (Joint Strike Fighter) får vi primært et strike fly mot bakkemål, med klare begrensninger som jagerfly. Det vil åpne en mulighet for russerne til å fly i nordområdene med sine nye langtrekkende jagere på en slik måte at vi mister evnen til å opptre ved siden av de russiske flyene, slik vi gjør i dag og alltid har gjort, som likeverdig aktør.

USA selv velger ikke JSF som jager men som strike fly. USAs flyvåpen kjemper i dag meget hardt for å få flere av den nye superjageren F-22, som allerede har gjennomført sine første markeringer overfor russiske fly utenfor Alaska. Kyststaten Australia skal ha JSF, men er også første land som har innledet sonderinger for å kjøpe F-22. Japan har også store og utsatte havområder og har nylig meldt sin interesse for JSF, men er først og fremst inne i sluttfasen i et kjøp av jagere der Eurofighter ser ut til å vinne.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Norge skuer primært til F-16-partneren Nederland, som ikke har noen nordområder å forvalte og noen uforutsigbar stormakt som nabo, og som derfor ikke trenger et utpreget jagerfly. I Aftenposten 4. mai spør oberst Rob Simm ved USAs ambassade meg litt polemisk om Gripens og Eurofighters evne mot bakkemål gjør dem til «bombefly». Svaret kan klargjøre hva dette dreier seg om:

Gripen begynte med sylskarp svensk tenkning om et flerrolle-fly som ikke skulle kompromisse jageregenskapene. USAs superjager F-22, som har en viss kapasitet mot bakkemål, Eurofighter og i sin tid F-16 begynte som rene jagere. JSF, derimot, har begynt som et strike-fly. Det er et velkjent faktum at vellykte jagerfly kan gis betydelig evne mot bakkemål, mens det ikke er mulig å gå motsatt vei og gi et strike-fly utpregede jageregenskaper.

Hvis en sikkerhetspolitisk debatt konkluderer med at norske begrensninger i luftrommet i nord ikke vil få konsekvenser, kan vi velge JSF. Men hvis konklusjonen blir at dette vil gi Russland mulighet til å etablere et de facto russisk luftrom over farvannene der vi driver ressursforvaltning, og slik skubbe oss ned i rollen som underordnet aktør, da blir JSF et problem. Da vil det ikke hjelpe at JSF gjennom sin høyteknologi har betydelig selvforsvarsevne hvis den blir angrepet av andre fly. Poenget er at vi vil gi russerne handlingsrom til å utnytte stor fart, akselerasjon, topphøyde og manøvreringsevne til å utføre demonstrative operasjoner der JSF verken vil henge med i farten eller i svingene.

Slik tingene nå foregår i kampflysaken, driver de luftfaglige miljøene i realiteten sikkerhetspolitikk, noe verken de, Utenriksdepartementet eller andre sikkerhetspolitiske aktører innser.

At prosessen er ute av kontroll, fremgår også av at det ikke vakte reaksjoner da Eurofighter konsortiet trakk seg fordi man mente Norge ikke spiller med åpne kort. Innen konsortiet var Tyskland ansvarlig for markedsføringen i Norge. Vi ble tilbudt meget perspektivrike industriavtaler og et tett samarbeid med det tyske flyvåpenet, og med briter, italienere og spanjoler. Dette kunne ikke Eurofighter tilby uten politisk støtte; og konsortiet kunne heller ikke trekke seg uten politisk forståelse for begrunnelsen.

Sakens politiske aspekter burde i det minste ha resultert i høring i Stortinget og helst i en uavhengig gransking. At Stortinget ikke reagerte på at Eurofighter trakk seg etter ti års meget kostbart arbeid i Norge, er et særnorsk fenomen og et demokratisk problem.

Kampflysaken har også en annen side. Med vår fiksering på en gjenkjøpsstrategi som EU nå arbeider systematisk og langsiktig for å forby, går vi fra fiasko til fiasko i materiellkjøpene. Svenskene driver industristrategi og går fra suksess til suksess med få tilbakeslag. Det er nettopp her Wallenbergene har trådt inn på den norske arenaen med sin internasjonale industrikultur.

Norge anskaffer fregatter samtidig med syv andre vesteuropeiske land, og kommer industrielt sett klart dårligst ut. Vi forkastet et tysk fregattilbud som åpnet for deltagelse i et samarbeid med Tyskland og Nederland, og senere Danmark, og som også åpnet for tysk storkjøp av Kongsbergs nye sjømålsmissil NSM (Naval Strike Missile). På spørsmål fra meg svarte Kongsberg den gang: «Vi har godt håp om å ta kontrakten allikevel». Svenskene tok den. Vi kjøpte nye helikoptre sammen med Sverige og Finland. Med sin internasjonaliserte forsvarsindustri fikk svenskene lukrative kontrakter. Finnene, som er mer sammenlignbare med oss, solgte ut 26,8 prosent av forsvarsbedriften Patria til europeiske EADS, som kontrollerer helikopterprodusenten NH Industries. Dermed fikk finnene også svære kontrakter mens vi fikk smulene.

Pensjonsfondet solgte seg ut av EADS av etiske grunner, hvorpå russerne kjøpte seg opp til 5,02 prosent og DIC (Dubai International Capital) til 3,12 prosent. Hvordan befordret dette etikken? Norge kunne i dag trolig hatt rundt 10 prosent i EADS, et styremedlem med etiske holdninger og en glitrende posisjon for et stort og langsiktig industrisamarbeid knyttet til Eurofighter, som ville ha vært det beste flyet i nordområdene. EADS kontrollerer 80 prosent i Eurofighter.

Da Lockheed Martin for ti år siden la opp JSF-strategien i Europa, satset de maksimalt på Nederland ut fra det syn at hvis nederlenderne kjøpte flyet ville F-16-land som Norge følge etter. Det nederlandske konsernet Stork, der vi finner flyfabrikken Fokker, fikk meget store kontrakter. Vi fikk igjen smulene. I løpet av det siste året har private equity selskapet Candover kjøpt opp det meste av Stork, etter harde forhandlinger med islandske LME Eignarhaldsfelag som tidligere hadde kjøpt seg opp til 43 prosent i konsernet. Mens islendingene kjøpte seg opp i Stork, satt vi passive med alle milliardene våre. Vi kunne i dag ha eid store deler av Stork og tjent svære penger på JSF hvis vi på liv og død vil ha dette flyet. Og hadde vi allikevel valgt et annet fly, kunne vi ha solgt til Candover som på det tidspunktet trolig ville ha sittet med resten av Stork.

Vi gjør stort sett alt galt, noe som slår ødeleggende tilbake på Forsvaret. Elendig industristrategi og Kongsbergs isolerte posisjon internasjonalt medfører at Forsvaret ender opp med mangedobbelt pris på sjømålsmissilet NSM. Den aller største innsparingsmuligheten for Forsvaret fremover ligger utvilsomt i en industripolitisk revolusjon. Men dette diskuteres overhodet ikke.

Slipp svenskene til. De forstår dette. Det klart beste vil imidlertid være å få Eurofighter inn igjen. Så kan Eurofighter og svenskene konkurrere om å tenke for oss.