Labert lystspill

Det ble ingen pangstart for Ibsenfestivalen i går kveld. Grepet med å gjøre «De unges forbund» til en slags taleopera har medført at all sviende satire og ironisk brodd er blitt borte.

Er det kanskje det at vår egen tid er så fullstappet med opportunister, lykkejegere og folk som juger rått for å nå sine mål at sakfører Stensgård i Kåre Conradis skikkelse virker så ordinær på Nationaltheatrets hovedscene?

Ordinær

Når Nationaltheatret har valgt seg Ibsens politiske satire «De unges forbund» til å åpne tusenårets første Ibsenfestival, skulle man tro at det lå en tanke bak. Den er i så fall ikke lett å få øye på i Edith Rogers lite ekstraordinære iscenesettelse. Ut over at man kanskje har villet lage «champagnestemning» på hovedscenen, og derved har omskapt Ibsens politiske nøkkelkomedie fra 1869 til hva teatret kaller et «syngespill».

Det åpner med et stort norsk flagg, nasjonaldag, milelange 17. maisløyfer og et ensemble i allsang. Alle småbyens beste menn er til stede, da nykommeren, karrieristen, værhanen og manipulatoren Stensgård trer fram og stifter det liberale De unges forbund. Men retorikken for frihet og mot stivnede tradisjoner viser seg bare å være for å fremme egen sosial klatring. Langsomt faller da også den unge sakføreren for eget grep.

Showstoppere

Om det ikke er mulig å gjøre Ibsens lystspill til en satirisk bombe i dag, bør det være mulig å gjøre det både skarpere og morsommere enn hva det er blitt. Den valgte syngespillformen har verken falt heldig ut eller virker oppkvikkende på stoffet. Flere av replikkene synges, det vil si snarere resiteres av skuespillerne, med nykomponerte musikknumre til. Men Per Chr. Revholts musikkinnpakning i Kurt Weill-tradisjonen skaper en verfremdungseffekt til handling og karakterer som jeg ikke helt skjønner meningen med. Hvorfor ikke bare brenne av komedien, så kvikt, bitende og lystig man bare kan?

Fomling

Det er nettopp i de siste aktene, hvor det blir lengre mellom musikken og skuespillerne får slippe karakterene løs i ibsenske kjærlighetsintriger, at det blir morsomt i «De unges forbund».

I de første aktene var det på premieren i går mye fomling med karakterene. Kanskje var det redselen for ikke å treffe tonen som gjorde det? Spillet kom i hvert fall aldri i gang.

Bare tidvis, og mot slutten, fikk et ensemble som vanligvis stortrives med lystspillformen, lov å vise hva de kunne fått ut av Ibsens satire. Da glimtet det til i Kåre Conradis oppkomling, Nils Ole Oftebros erkekonservative kammerherre Bratsberg, Per Theodor Haugens snushane Daniel Hejre, Anne Krigsvolls gifteklare madam Rundholmen og Mads Ousdals ungfole Bastian Monsen.