Jeremy Corbyn ble som ventet gjenvalgt som leder av det britiske arbeiderpartiet, Labour, i helgen. Den omstridte partilederen vant med et enda større flertall og tilsynelatende klarere mandat enn for et år siden. Han hadde støtte i alle deler av partiets medlemsmasse, ikke bare blant nyankomne på venstrefløyen. Så da er vel alt i orden; opprørerne må erkjenne nederlaget og bøye seg for partidemokratiet? Keep calm and carry on, som britene ynder å si.

Gjenvalget vil ikke stanse den brutale striden som har truet med å rive partiet i filler de siste månedene. Til det er sårene for dype, de politiske forskjellene for store og de personlige motsetningene for uforsonlige. Corbyn skal lede en parlamentarisk gruppe, hvor et stort flertall verken har tillit til hans lederskap eller politikk, med god grunn. Problemet er at opprørerne, som i hovedsak består av ledende sentrumsorienterte politikere, heller ikke har et valgbart alternativ. Det har de siste åras parlamentsvalg vist med all tydelighet.

Labour er mil fra sine velmaktsdager under Tony Blairs nye Labour, og man må tilbake til 1980-tallet for å finne svakere meningsmålinger. Samtidig har ikke Blairs arvinger maktet å ta et troverdig oppgjør med hans feilgrep, ikke minst i sikkerhetspolitikken, men også når det gjelder nasjonale utfordringer som økte forskjeller og arbeidsinnvandring.