Lader opp til maraton i New York

Neste uke venter London, og i september oppfylles Solveig Kringlebotns store barndomsdrøm: debut på Metropolitan i New York.

DRØBAK (Dagbladet): Det tar tid å bygge en internasjonal karriere. Og om du lenge har hørt om Solveig Kringlebotns ferd mot toppen, så er det helt riktig. Sopraner er det mange av, og de virkelig attraktive rollene vokser ikke på trær. Men på to sesonger skal Solveig Kringlebotn ha ikke mindre enn fire hovedroller ved verdens ledende operahus, Metropolitan. Ikke siden Kirsten Flagstad herjet scenen på 30- og 40-tallet har en norsk sanger opplevd maken.

Med seg på debuten, som er den prestisjetunge sesongåpningsforestillingen, får hun Bryn Terfel, Cecilia Bartoli, Renee Fleming og dirigent James Levine.

- Ja, det er stort. Skikkelig moro, sier Solveig Kringlebotn, og er rolig som vannflaten i Vindfangbukta utenfor familiens hus i Drøbak.

Wagner

- Det er jo helt utrolig at de har tilbudt meg fire hovedroller uten at jeg har åpnet kjeften der. Agenten min sier at det ikke skjer så ofte ved Metropolitan. For meg er jo dette den store jentedrømmen som går i oppfyllelse.

Men september er lenge til. Foruten operarolle i Paris byr 2000 på en sterk utfordring som Senta i Wagners «Den flyvende hollender» på Covent Garden i London i mars. Med en sterking som Bryn Terfel som motsanger også der. Wagner er vinn eller forsvinn for sangere på grunn av voldsomme sangtekniske utfordringer. Her skal du ha muskler!

Idrettsfilosofi

- Å skifte fokus til Wagner etter mange år med alt annet er som om Bjørn Dæhlie skulle begynne med skiskyting. Å synge Senta blir en voldsom utfordring. Nesten litt guffent. Hun kauker jo i det uendelige! Men likevel tror både jeg selv og venner i bransjen at det nå er på tide å ta steget opp til Wagner.

- Hvordan er det egentlig å være i toppsjiktet i operabransjen? Hvilket liv lever du?

- Jeg merker jo at det ventes mer av meg nå enn tidligere. Nå kommer jo folk for å høre meg . Jeg kan ikke tillate meg å komme med noe halvgjort. Men likevel, det blir det presset du legger på deg selv. Jeg forsøker å la det bli et positivt press.

- Jeg føler meg på mange måter som en idrettsutøver. Jeg lever av musklene og har en atlets fysiske oppgaver. I mange år har jeg da også hørt mye på filosofien til Willy Railo og lest bøkene hans. Det er mange gode avspenningsteknikker å lære der. På samme måte som for eksempel Tommy Ingebrigtsen må jeg kunne vite at jeg kan lande nedi bakken og ikke på kulen. Artig med ham, forresten. Jeg ser i avisa at han alltid hopper lengst i trening, og driter seg ut i konkurranser. Og sier etterpå at han ikke trenger hjelp til å løse floker. Jo, du gjør nok det, skjønner du, tenker jeg da. Akkurat på samme måte som jeg trenger det.

Bråk hjemme

For å ha krydret denne artikkelen ytterligere skulle vi gjerne brakt noen linjer om hvor vanskelig Solveig Kringlebotn var under dette intervjuet. Men det stemmer dessverre ikke. Vi skulle vel si heldigvis.

Soprandivaer er en utdøende rase. Ingen Montserrat Caballé kommer lenger skridende inn i hotellsuiter med en hale av nervøse direktører bak seg, og utbryter etter å ha inspisert åtteromsherligheten: «Paint it blue.»

- Jeg har etter hvert lært meg til å ringe på forhånd og sørge for at det er ikkerøyker-rom, at det ikke er vegg-til-vegg-teppe, høre om det er aircondition og slike ting. Men bare fordi det er tvingende nødvendig for stemmen. Jeg må kunne sove minst sju timer hver natt, hvis ikke blir jeg ikke i form.

Potensielle divatendenser blir naturligvis også holdt nede av ektemann Bjørnar og Solveigs tre sønner på 1, 5, og 9 år.

- Når jeg øver hjemme og tar i som verst, kommer femåringen inn og skriker: «Nå er det nok. Nå tier du stille!» Du blir ikke diva av slikt. Og det er velsignet all right.