Ladies at Lunch

JEG ER SIKKER på at Flor, Sandberg og alle de andre titusenvis norske og ikke-norske kulturpersonligheter som av uforklarlige grunner var fraværende fra «kunstens Nirvana». (Dagbladet 20.7) er i stand til å komme opp med godkjente meldingbøker for fraværet. Kan jeg i mellomtiden få lov til å antyde at grunnen kanskje kan være at stadig flere oppdager at Basel (som Venezia i forfjor eller som nest siste Dokumenta) kanskje er ganske irrelevant? Og at Basel, i motsetning til Venezia og (forhåpentlig, senere i år) Kassel, forblir irrelevant. Like irrelevant, og parallellen er åpenbar, som Luxus i konvensjonell betydning.For da Fred Wilson, sjef for Saks Fifth Avenue - og er det noen som vet noe om luksus så er det vel han og hans 57 luksusbutikker - ved påsketider fortalte verden at «Luksus er like i forgårs som Ladies at Lunch» ble det endelig satt ord på noe som har vært åpenbart siden BMW bygget seg nedover og lagde «The Ultimate Driving Machine» og ble Amerikas nye luksusbil, mens Cadillac bare forble Amerikas gamle luksusbil. «For», føyde Wilson til, «den nye luksus staves High Performance».Man kan vanskelig påstå at Basel er High Performance. Til og med champagnen på Bvlgaris såkalte workshops begynner å bli ganske mainstream.

Artikkelen fortsetter under annonsen

HIGH PERFORMANCE i dag er Armory i New York eller Art Fortnight (eller Frieze eller Zoo) i London. Der man møter gallerier av en noe annen karakter enn dem man møter i Basel. Gallerier som White Cube eller The Approach eller Vilma Gold. Hvor man heller ikke møter de 700 medlemmene av Contemporary Art Society eller andre wannabe-skjønnere som klager over at det ikke er noen god prisguiding på nye kunstnere. Eller med andre ord: at det er lenge siden folk som Daniella Luxembourg (Artvest SA) eller Arthur Duncan (p.t. München) har pekt på en ny Peter Doig (kanadieren som solgte bilder for £ 1.500 i 1992, de betales i dag med mer enn 300.000 pund på auksjoner).High Performance er i meget større grad enn Tate Modern ex-raklameguru Charles Saatchis galleri, der vi nå kan ta del av del to av Maleriets Triumf. Man kan vanskelig påstå at det er Basel som har satt maleriet så ettertrykkelig på kartet igjen. High Performance er i større grad enn MoMa og Pompidou Madrids Paseo del Arte eller Fundacion Antonio Perez Cuenca. High Performance vil jo også si å ligge godt foran køen. Nå er jeg riktig ikke overbevist om at det er det som vil være forklaringen når Flor/Sandberg et al leverer Basel-fraværsmeldingene sine.