STERK: I sitt 90. år driver Lorraine Gordon berømte Village Vanguard med en fortsatt sterk hånd på rattet og med snert i replikken: «Wynton Marsalis? Han pleide å henge her nede hele tida, men nå er han så travelt opptatt med business oppe i Lincoln Center og med å åpne jazzklubber i Abu Ghraib og hvor det nå måtte være...oops, det var visst et fengsel. Men det er ok, jeg elsker Wynton.» FOTO: TERJE MOSNES
STERK: I sitt 90. år driver Lorraine Gordon berømte Village Vanguard med en fortsatt sterk hånd på rattet og med snert i replikken: «Wynton Marsalis? Han pleide å henge her nede hele tida, men nå er han så travelt opptatt med business oppe i Lincoln Center og med å åpne jazzklubber i Abu Ghraib og hvor det nå måtte være...oops, det var visst et fengsel. Men det er ok, jeg elsker Wynton.» FOTO: TERJE MOSNESVis mer

Lady Vanguard of Greenwich Village

Lorraine Gordon var 66 da hun uten forvarsel ble enke og fikk verdens mest berømte jazzklubb, New Yorks Village Vanguard, i fanget. 23 år seinere driver hun den fortsatt med stø hånd og salte replikker.

NEW YORK (DAGBLADET): Stemmen er høy og myndig:

—Haaallo der! Er du den italienske fotografen som skulle vært her i formiddag?

—Nei, jeg er den norske journalisten som har avtale nå...

—Åååh, den norske journalisten...jeg må få orden på denne hersens avtaleboka...okay, finn deg et bord, Tøøørj, så kommer jeg straks.

STASELIGE, skarpkjeftede Lorraine Gordon er 89 år og sprell levende jazzhistorie av det helt store formatet. Sammen med ektemann nummer en, den tyske USA-immigranten Alfred Lion, drev hun det etter hvert legendariske jazzplateselskapet Blue Note gjennom det meste av 1940-tallet; av nummer to, Max Gordon, ble hun overlatt Village Vanguard, jazzens episenter og verdens mest berømte jazzklubb, da han uventet døde i mai 1989.

Da var hun 66 og hadde vært mor, fredsaktivist, yrkeskvinne og mrs. Max Gordon, men hun hadde null erfaring med klubbdrift.

Som hun skriver, ikke uten klo, i memoarboka «Alive at The Village Vanguard. My life in and out of jazz time» (2006):

«Max Gordon drømte simpelthen aldri om at jeg, Lorraine Gordon, hans kone, skulle kunne overta Village Vanguard, hans klubb. Han trodde ikke...jeg vet ikke hva han trodde...at jeg ikke var i stand til det? At jeg «bare» var en kvinne? Meget gammeldags mann.»

Artikkelen fortsetter under annonsen

—MEN JEG overtok, sier hun og plasserer oss ved et av de runde småbordene mellom scenen og baren i det trekantede kjellerlokalet under noe som må være New Yorks bortimot laveste hus.

—Den dagen han døde, stengte jeg klubben. Dagen etter åpnet jeg den igjen. Alt var nytt for meg. Max hadde startet Vanguard i 1935 og drevet den alene i 54 år, jeg hadde aldri blandet meg opp i jobben hans. Jeg hadde bare vært nede her for å høre musikk. Men jeg lærer fort, jeg kunne musikken og jeg kjente musikere. Det talte i min favør, og i dag er det fortsatt jeg som bestemmer programmet her.

—Musikere fra hele verden kontakter deg hver eneste dag med forespørsel om spillejobb. Hva legger du vekt på når du svarer?

—Jeg hyrer musikere som jeg liker og synes passer her. De fleste er etablerte og har et visst ry, Vanguard er forbi det stadiet der vi slipper til helt uetablerte folk. Men jeg engasjerer noen unge og nye musikere som spiller på en måte som jeg synes har noe for seg og som du ikke behøver å være en hund for å kunne høre på. De to viktigste tingene å kunne om klubbdrift er at du alltid må presentere de beste musikerne du kan få tak i, og at du må betale regningene dine. Skjønner du det, er det ikke så vanskelig å drive jazzklubb.

FRA FORTAUET, bak en ildrød dør under en like fargesterk baldakin, leder en smal, bratt trapp ned til klubben som har gitt navn til om lag 150 «Live at The Village Vanguard»-album, noen av dem med klassikerstatus som Bill Evans Trios «Sunday at the Village Vanguard» og «Waltz for Debby», John Coltrane Quartets «Live at the Village Vanguard» og Keith Jarretts «Nude Ants» med Jan Garbarek, Palle Danielsson og Jon Christensen på laget. Med to forestillinger/konserter pr kveld sju dager i uka året rundt er kontinuiteten høy, men hvordan kan kapasitet på 123 tilhørere og billettpris på 25 dollar pluss minimum en drink betale musikerhonorarer og lønn til 20 deltidsansatte?

Lorraine Gordon peker på jakkeermet og setter øynene i meg: —Ser dette ut som ei minkjakke?

—Nei, men den er fin...

—Dette er en vanlig ulljakke til 300 dollar, jeg har råd til den. Inntekten her er....tilstrekkelig, jeg er ikke interessert i å tjene penger-penger-penger. Jeg er ikke en bank, jeg vil ikke utnytte og utbytte folk. Vanguard holder prisene så lave som overhodet mulig, og jeg har det vondt når jeg er nødt til å skru dem opp. Dette skal være et musikksted, dedikert til musikere som vil spille og publikum som vil lytte. Musikerne liker seg her fordi akustikken er veldig god og fordi klubben er liten nok til at musikere og publikum kan kommunisere. Dessuten serverer vi ikke mat, så vi slipper osen fra ting som brenner eller friterer og skravla på folk som skal sende ut hamburgeren fordi den er for varm eller kald.

—Har du stort sett fullt hus her?

—Ingenting i New York er utsolgt hver eneste kveld. Halvfull sal er helt fint for meg, jeg liker ikke at det blir for fullt og travelt. Noen artister er så store stjerner at de pakker huset hver kveld i en uke, av og til to uker, og da føler jeg en form for lettelse når det kommer noen som ikke trekker så mange. Det er nok med 123 tilhørere her, jeg vil ikke ha det større.

FRA LOUIS ARMSTRONG og Sidney Bechet til Thelonious Monk og Miles Davis, fra Barbra Streisand til Esperanza Spalding — Lorraine Gordon har kjent dem alle. Først fra Blue Note-åra, da hun tok seg av alt fra regnskap og honorarutbetalinger til platesalg og kundekontakt, seinere som kona til Max Gordon, innehaver av de fasjonable uptownnattklubbene Le Directoire og Blue Angel pluss jazzhulen Village Vanguard, og endelig som «Lorraine at the Vanguard».

På 50- og 60-tallet, før fjernsynet overtok nattklubbpublikumet og sendte Blue Angel til bunns, var hun og Max Gordon et hett sosietetspar på Manhattan og bodde luksuriøst nær Central Park med de to døtrene Rebecca og Deborah. Hun hadde jobber — hos en motedesigner, i et kunstplakatgalleri, ved Brooklyn Museum — men aldri ved noen av klubbene til ektemannen.

Hun spurte ham heller ikke til råds da hun på 1960-tallet engasjerte seg i den etter hvert store grasrotbevegelsen og anti-atomvåpenkampanjen Women Strike for Peace.

Engasjementet førte henne til Moskva i 1965 som invitert gjest ved feiringen av 20-årsjubileet for Den 2. verdenskrigs slutt, og derfra på en hemmelig og høyst ulovlig tur til Hanoi for å møte kvinnelige nord-vietnamesiske fredsaktivister. Hun var tidlig motstander av USAs krigføring i Vietnam, og mange år seinere, da Henry Kissinger plutselig sto i døra til Vanguard, spratt hun opp fra den faste stolen sin og møtte ham med et: «Det blir tjue dollar for å komme inn pluss minimum ti dollar i baren. Vi tar ikke kredittkort, bare kontanter eller reisesjekker.»

Da Kissinger hadde betalt og strakte fram hånden for å hilse pent, snudde hun bare og gikk. «Henry Kissinger! På Village Vanguard! Hvis jeg hadde hatt litt tæl, hadde jeg kastet ham ut,» skriver hun i boka, og tilføyer tørt at Kissingers besøk skyldtes Václav Havel, Tsjekkias president, som ventet alene og anonym ved et bord helt framme ved scenen.

HVA SÅ MED FRAMTIDA for Village Vanguard, en 77 år gammel kjellerklubb med 123 plasser, drevet av en 89-åring og viet en musikksjanger som knapt er synlig i amerikanske medier?

—Den tenker jeg ikke så mye på, sier Lorraine Gordon.

—Du skjønner, jeg er her hver dag sammen med folk som elsker jazz, jeg ser nye, flotte musikere dukke opp i ett sett og mener at 8,5 millioner innbyggere må være nok til å holde en håndfull jazzklubber gående her i byen. Deborah, datteren min, jobber her og hvis hun vil, kan hun overta når jeg en dag er borte.

Jeg er optimist, føler meg bra og blir bare deprimert når vi har oversvømmelser og rør må fikses. Ellers går det greit.

VILLAGE VANGUARD: Verdens mest berømte jazzklubb ligger bak en rød baldakin og rød dør i en kjeller på 178 Seventh Avenue i Greenwich Village, der avenyen krysser 11. gate. Klubben ble startet av Max Gordon i 1935 og var fra starten av en populær scene for både jazz, viser, poesi og standup før den ble en ren jazzklubb i 1957. FOTO: TERJE MOSNES
VILLAGE VANGUARD: Verdens mest berømte jazzklubb ligger bak en rød baldakin og rød dør i en kjeller på 178 Seventh Avenue i Greenwich Village, der avenyen krysser 11. gate. Klubben ble startet av Max Gordon i 1935 og var fra starten av en populær scene for både jazz, viser, poesi og standup før den ble en ren jazzklubb i 1957. FOTO: TERJE MOSNES Vis mer