Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Læring eller gapestokk

Uansett hva kommisjonen leverer i dag må samfunnet bruke mer tid på læring enn å sette opp gapestokker. Klarer vi den øvelsen?

REALISME: «Et samfunn som tror det kan vedta seg ut av noen terrorfare eller skaffe seg noen garantier for at 22. juli aldri skal skje igjen, er et naivt samfunn,» skriver kronikkforfatteren. Det har vært mye diskusjon rundt politiets manglende beredskap, og i dag kommer 22. juli-kommisjonens rapport. Bildet er fra dagen for minnemarkeringen. Foto: Tor Erik Schrøder / NTB Scanpix
REALISME: «Et samfunn som tror det kan vedta seg ut av noen terrorfare eller skaffe seg noen garantier for at 22. juli aldri skal skje igjen, er et naivt samfunn,» skriver kronikkforfatteren. Det har vært mye diskusjon rundt politiets manglende beredskap, og i dag kommer 22. juli-kommisjonens rapport. Bildet er fra dagen for minnemarkeringen. Foto: Tor Erik Schrøder / NTB Scanpix Vis mer

22. juli-kommisjonen leverer i dag sin innstilling etter gjennomgang og evaluering av styresmaktenes rutiner og handlinger 22. juli. Mange etterlatte, pårørende og andre har store behov for å få svar på hvorfor ikke flere ble reddet og katastrofen avverget. Ingen er uenig i at mer kunne vært gjort for å unngå eller begrense omfanget av massedrapene. Men hvordan evaluere man nødetatenes innsats under et terrorangrep som ingen kunne forestille seg?

Uansett hva kommisjonen leverer i dag må samfunnet bruke mer tid på læring enn å sette opp gapestokker på torg og tun for enkeltpersoner som er eksemplet på en rutine eller framgangsmåte som ikke fungerte. Klarer vi den øvelsen?

Når man er i nød eller livet står på spill ønsker man seg ingenting annet enn at hjelp kommer. Helst for 30 minutter siden. Den følelsen kjente jeg også på når vi fryktet for livet og hørte sirener langt borte. Jeg kunne ikke tenke meg at det ikke fantes et helikopter med spesialtrent politi eller militære som ble satt inn i slike situasjoner. Men ingenting skjedde.

Jeg forventer at politietatens rutiner og regler for engasjement i slike situasjoner blir kritisert og foreslått forbedret. At gjennomgangen er omfattende og grundig, kanskje til og med supplert med vurderinger av hvordan rutinene og reglene burde vært.

Per Anders Langerød. Foto: Johannes Dalen Giske/Wikimedia Commons
Per Anders Langerød. Foto: Johannes Dalen Giske/Wikimedia Commons Vis mer

22. juli er et eksempel på en hendelse som også må settes inn i en sammenheng når våre mørkeste rutiner og beredskapsplaner oppdateres. Formålet med et trent og forholdsvis godt forberedt kriseteam er at sivilsamfunnet ikke trenger å tenke for mye på slike ting ellers. Det er viktig for å lære seg å leve livet med den risikoen det innebærer å leve i et åpent samfunn. Alternativet er så mye verre.

Et samfunn som tror det kan vedta seg ut av noen terrorfare eller skaffe seg noen garantier for at 22. juli aldri skal skje igjen, er et naivt samfunn. Ting skjer. Tak ramler ned i hodet på mennesker, trafikkulykker inntreffer og branner oppstår, men livet hadde blitt svært begrenset om vi skulle bekymret oss for at dette skjedde noen vi kjenner akkurat nå.

I dagene etter 22. juli skulle jeg ønske jeg hadde min egen livgarde av vakter som gikk rundt meg og passet på slik at ingen av de imaginære høyreekstreme skulle angripe meg. Jeg så farer overalt. På T-banen gjorde jeg meg klar til å knuse vinduet og hoppe ut om noe skjedde. Et sykkeldekk som punkterte slapp fri adrenalin i kroppen og hjernen tenkte «fare».

Over et år etterpå innser man hvor absurd sikkerhetsvurderinger og trygghetsfølelsen egentlig er. Rasjonell tanke blir forstyrret av fantasi og forestillingsevne. Ingen vedtak eller rutineendring kan garantere at 22. juli aldri mer skjer. Vi må akseptere å leve med en mer synlig men usannsynlig risiko. Det må vi også huske på når kommisjonen legger fram sine evalueringer. Måles innsatsen til nødetatene 22. juli opp mot en situasjon der ingenting galt skjedde? Jeg er ikke sikker på at vi skal planlegge samfunnet etter slike ekstreme hendelser, men som sagt, utvide kriseberedskapen med et ekstra kapitel i manualen.

I kommisjonens rapport har det blitt antydet at enkeltpersoner kommer til å få passet påskrevet. Vi minner alle om at det er en mann med ansvar for ugjerningene 22. juli, men mange som hadde ansvaret for respons og reaksjon. Enkeltpersonene er brikker i et system som lærer enn opp med rutiner og teknikker. Vedtak sendes ovenfra og regulerer virksomheten til politi, ambulanse eller brannetatenes bakkemannskap.

Når telefonene begynte å komme inn om skyting på Utøya 22. juli, må enkeltpersonene evalueres gjennom hvilke handlinger som ble gjort med den informasjonen de hadde tilgjengelig til enhver tid. Det skal være rom for noe improvisasjon tilpasset situasjonen og kriseplanen må følges.

Spørsmålet er hvilket behov eller hvilken læring som kan komme ut av en kritikk av enkeltpersoner på stedet? Noen har alltid ansvaret for dem som var til stede. Hadde de blitt tilstrekkelig trent til en slik situasjon, hadde de det nødvendige utstyret? Hadde de blitt sendt ut i en krise uten tilstrekkelig informasjon om omfang? En slik framgangsmåte kan fort ende i det absurde. En overordnet systemkritikk med tydelige punkter på hva som ikke fungerte og hva som må på plass, vil derimot ende i en styrkning av den norske beredskapen. Når alt koker ned til alt handler det også om hva man ønsker å bruke mest tid på nå. Å sette opp gapestokker, eller lære og forbedre for framtida.

Følg oss på Twitter
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media