SKYLDER PÅ ANDRE: «Mange venstreradikale har en tilbøyelighet til å legge skylda på noe «strukturelt», når virkeligheten ikke er slik vi ønsker den skal være. Det er lettvint og allment akseptert på venstresiden», skriver artikkelforfatteren. Foto: Kristian Ridder-Nielsen
SKYLDER PÅ ANDRE: «Mange venstreradikale har en tilbøyelighet til å legge skylda på noe «strukturelt», når virkeligheten ikke er slik vi ønsker den skal være. Det er lettvint og allment akseptert på venstresiden», skriver artikkelforfatteren. Foto: Kristian Ridder-NielsenVis mer

Lær deg å si nei!

Sliter du med sexlysten? Hvordan få en strammere rumpe? Veien til en bedre orgasme! Slik blir moten i høst!

Meninger

Vi kjenner igjen lokketitlene. Og mange kvinner, unge som gamle, følger ukritisk med i jaget etter bedre sexliv, flottere kropp,  klær, sko og vesker i «de riktige merker», samt et spennende, sosialt privatliv. For det «fortjener man», ikke sant?

Ikke rart mange kvinner sukker og stønner over tidspresset og en konstant slitenhet. Klart et liv med en krevende jobb, avtaleboken full, barn og ektefelle som skal følges opp, en kropp som skal pleies, trenes og vedlikeholdes, et hjem som konstant skal ominnredes og pusses opp og shoppingturer utenlands krever tid.  Mange kvinner blir slitne og noen blir langtidssykmeldte med fysiske og psykiske plager. Som terapeut  møter jeg mange i denne kategorien på mitt kontor.

Statistikken forteller at kvinner har 60 prosent høyere sykefravær enn menn, til tross for at kvinners omsorgsoppgaver ikke har økt.  Eller for å si det slik tidligere arbeidsminister Anniken Huitfeldt uttrykte det, da hun viste til et merkelig paradoks: «Jo mer husarbeid menn gjør, dess sykere blir kvinner.»

Professor Arnstein Mykletun stakk hånden i et vepsebol, når han mente at årsaken skyldes at kvinner har en lavere arbeidsmoral enn menn. Med andre ord: Noen velger å sykmelde seg selv for å få tid og overskudd til  omsorgsoppgaver som mange anser som unødvendige.

Norge  ligger i verdenstoppen når det gjelder ominnredning og oppussing. Har du virkelig et kjøkken som er ti år gammelt? Uff, kan du virkelig være bekjent av det?  

Aftenposten skrev i april i år om Kristin (40) fra Jessheim som er fysioterapeut og gymlærer og som  forteller at hun er perfeksjonist på jobben, at hun jobber mye mer enn nødvendig:

Hun trener så mye som mulig, hun deltar i gourmetklubber hvor hun får vist sine kokekunster gjennom håndlagete femrettere (!!), hjemmet er alltid strøkent og barna skal selvsagt følges opp og skal kjøres fram og tilbake til fotball- og håndballtrening.  Hun begynner å tenke på julegaver og gaver til barnas julekalendere i april.

Og hun lurer  - pussig nok! - på hvorfor hun går rundt konstant sliten.
Ser ikke Kristin at hun er fanget i sin egen vev?  At hun selv er skyld i slitenheten?  At hun kan velge å være med  eller ikke i denne «perfeksjonistgalloppen»?  At hun faktisk kan si nei til ganske mye?  At hun slett ikke behøver å være fanget i «hamsterhjulet» som hele tiden tvinger henne til å prestere?

Nei, hun ser ikke det, for hun klager over sin mann som står for matpakkelagingen; han deler nemlig ikke matskivene i to. Hva skal de tro i barnehagen, sukker Kristin.

Kanskje er det på tide å innse at døgnet ikke har nok timer til å leve det livet man gjorde før man fikk barn? Kanskje er man nødt til rett og slett å trene opp «nei-muskelen» og si nei til mange av de kravene og forventningene man stiller - bevisst og ubevisst - til seg selv: Krav om at heimen skal  være like perfekt som damemagasinene gir inntrykk av er normen: Et moderne, ryddig hjem uten et støvkorn, et supermoderne kjøkken og  rene, «nystrøkne» barn. 

Å  dyrke sin «egen unike stil» er moteindustriens mantra, men det blir et selvmotsigende paradoks når resultatet i de tusen hjem blir likt: Kunstige gevirer på veggene og grove flettede grener eller  annet flettverk av stokker og staur i stua med «tilfeldig» slengte puter og tepper fra kjente designere i en sofa som er vond å sitte i for alle som har passert tredve (eller yngre med dårlig rygg).

I tillegg til å lære seg å si nei, bør man også få hjelp til å finne ut av  hvordan man kan endre den lille stemmen innerst inne, som hvisker til deg at du ikke er verdt noe, om du ikke presterer. For det er min erfaring at den ligger der og hvisker sine ondskapsfullheter til  disse høytytende kvinnene som møter veggen og som legger sin opplevelse av egen verdi utenfor seg selv. Det handler til syvende og sist om en bevisstgjøring av verdier og prioriteringer.

Malin Lenita Vik kaller seg feminist og hun skrev tidligere i år et innlegg om kvinner og sykmeldinger i Klassekampen om «Flinke damer» (14.april).  Hun forstår godt at mange kvinner blir sykmeldte, for de sliter seg ut, mener hun, på strukturelle omsorgsoppgaver som ikke lønnes.

Hun skriver blant annet om sin egen  situasjon sammenlignet med sin mannlige kollegas: «Der jeg bruker timevis på telefonen hver uke for å hjelpe familiemedlemmer med ulike problemstillinger, dukker han opp på en søndagsmiddag i ny og ne. Der han lever godt med møkka si hjemme, forsøker jeg å holde et visst hygienisk nivå. Når han kjøper en bukse og en skjorte i året, opplever jeg at det skal en del mer til for å se anstendig ut som kvinne.»

For det første: Mange kvinner sliter med å skille mellom egne og andres problemer.  «Den som får problemer, eier problemene», heter det. Det kan det være greit å minne seg selv på; også «feminister» bør ha det i bakhodet.

For det andre: Hvem har sagt at det er kvinnens standard som er normen når vi snakker om rengjøring i heimen? Problemet er at mange kvinner har problemer med å delegere; de skal allikevel har «siste ordet» og dobbeltsjekker gjerne om mannen har gjort det på «den riktige» (les: hennes) måte.  

Og for det tredje: På meg høres det ut som om radikale Vik i like stor grad som de fleste andre kvinner er fanget i motens fangarmer med krav om kjøp og kast. Hun lar moteindustrien definere hvordan man ser «anstendig» ut.

Mange venstreradikale har en tilbøyelighet til å legge skylda på noe «strukturelt», når virkeligheten ikke er slik vi ønsker den skal være. Det er lettvint og allment akseptert på venstresiden. 

En venstreradikal høyt utdannet kvinne skrev nylig følgende om mine synspunkter i denne brennhete debatten på Facebook:

«Når det gjelder samfunnsproblemer, ser jeg ikke poenget med å trekke frem individuelle forhold. Problemer på gruppenivå er nettopp på gruppenivå, derfor mener jeg det er nytteløst å appellere til enkeltpersoner og be dem skjerpe seg».

Slik blir vi alle redusert til en flokk umælende sauer som løper av gårde sammen med resten av flokken. Da er det bedre å gjøre som vår litterære nasjonalhelt Peer Gynt; å gå utenom vanskelighetene og de reelle problemene. Men selvsagt, som god radikal, så «protesterer man for all verden, men følger villig med på ferden.»  Også dette i god, gyntsk ånd.

Det tragiske er jo at rotteracet og hamsterhjulet som fører kvinner inn i lange sykmeldinger og utbrenthet aldri tar slutt: De som har produkter å selge, vil hele tiden fortelle deg at du ikke er moderne eller  «fresh» nok.

«Sådan er kapitalismen», som skalden sang på 70-tallet. Vårt økonomiske system er jo bygget på et stadig høyere forbruk og vekst. Det betyr at du må stadig kjøpe mer for å holde tannhjulene i gang. Hva vil skje om vi stopper opp å kjøpe?

Våger vi å si stopp og sette en grense, og å si ja til egen og våre etterkommeres helse? Våger vi å se sammenhengen mellom et stadig økende forbruk og forurensning av naturressurser og miljø?   

Jeg leser at det er en trendy å ha et kjøpefritt år. Flott! Hvorfor ikke utvide det til to eller tre?

Så kommer antageligvis  sexlysten  tilbake av seg selv.....

Lik Dagbladet Meninger på Facebook